The Arcs – Yours, Dreamily (Nonesuch cd, 2015)

1) Once We Begin (Intro); 2) Outta My Mind; 3) Put A Flower In Your Pocket; 4) Pistol Made Of Bones; 5) Every­thing You Do (You Do For You); 6) Stay In My Corner; 7) Cold Companion; 8) The Arc; 9) Nature’s Child; 10) Velvet Ditch; 11) Chains Of Love; 12) Come & Go; 13) Rosie (Ooh La La); 14) Searching The Blue

I stedet for å ta det endelige steget mot verdensherredømme etter å ha ridd på en stadig sterkere kommersiell bølge med El Camino og Turn Blue, valgte Dan Auerbach og Patrick Carney å ta en lang pause. Først i 2019 var The Black Keys tilbake med et nytt album. I mellomtiden holdt de seg travle på hvert sitt hold. Carney produserte flere artister og laget musikk til TV-serien BoJack Horseman sammen med onkelen Ralph Carney. Det var likevel Auerbach som fikk mest oppmerksomhet. Han hadde fått dreis på produsentkarrieren, og jobbet med blant andre The Pretenders, A$AP Rocky, Lana Del Rey, Nikki Lane og Roy Lamontagne. Samtidig begrenset han seg ikke til å bidra på andres prosjekter. Allerede i 2015 ga han ut plate med The Arcs, og i 2017 fulgte han opp med sitt andre soloalbum.

The Arcs’ album var opprinnelig tenkt som et Auerbach-soloalbum, men utviklet seg underveis til et bandprosjekt. Auerbach tok seg av vokal, gitar, bass og keyboards, og fikk med seg Leon Michels på piano, keyboards og diverse andre instrumenter, samt Richard Swift på trommer og keyboards. Disse tre utgjorde kjernen i bandet, men de fikk hjelp av Homer Steinweiss på trommer og Nick Movshon på bass på enkelte spor, i tillegg til utvalgte gjestemusikere. Dessuten satte kvinnene i Mariachi Flor de Toloache sitt tydelige preg på flere låter, først og fremst som korister. Det var med andre ord langt flere musikere involvert enn nromalt for Auerbach.

Auerbach, Michels og Swift skapte sammen en løs og organisk vibb, som gjorde at The Arcs låt som et fullverdig band, og ikke bare Auerbach med komp, selv om han dominerte ved å synge det meste. Både Michels og Swift var sterke musikalske personligheter. Michels hadde jobbet med retrosoul-artister som Sharon Jones & The Dap-Kings, Charles Bradley og Lee Fields, i tillegg til sitt eget prosjekt El Michels Affair, som spesialiserte seg på filmmusikkinspirert retrosoul. Han hadde også spilt i backingbandet til Wu-Tang Clan. Swift hadde vært medlem av The Shins, spilt i The Black Keys’ liveband og gitt ut flere solide soloalbum. Han døde tragisk, bare 41 år gammel, i 2018.

Auerbach og Michels sto bak det meste av låtmaterialet på det som kan beskrives som en musikalsk forlengelse av Turn Blue. Inspirasjonen skal ha kommet fra klassisk soul, moderne hiphop og Captain Beefheart. Sistnevntes ukonvensjonelle genialitet var riktignok lite fremtredende, men Yours, Dreamily, hadde et tydelig blikk mot syttitallets soul og blues, samtidig som rytmikken bar preg av hiphop. Hele prosjektet var gjennomført tilbakeskuende, inkludert plakaten som fulgte med albumet, der to nakne kvinner lå og betraktet plateomslaget mens de lyttet med hodetelefoner; en mer korrekt og mindre eksplisitt variant av omslaget til Jimi Hendrix’ Electric Ladyland.

Det var fristende å spørre om ikke sangene også kunne ha fungert som et The Black Keys-album, men da må man huske at Michels var med på å skrive samtlige spor. The Arcs fremsto også som løsere i snippen, med et mer utfyllende og kledelig, nesten-grumsete, organisk lydbilde. Samtidig var det mye som minnet om Turn Blue. Auerbachs stemme var umiddelbart gjenkjennelig, og flere av låtene bar preg av de karakteristiske vendingene Black Keys-fans satte pris på. Det betydde kraftige rytmemønstre og saftige refrenger, med en mørk smak av soulballader og blues, kombinert med power pop og klassisk rock.

Etter en kort innledning åpnet det friskt med Outta My Mind, en livlig soulrocker med nydelig trommespill og driv i refrenget. Det ble enda bedre i den påfølgende nesten-balladen Put A Flower In Your Pocket, som med ruslende bass, dirrende synther, fuzzgitar og en sterk melodi ble et klart høydepunkt. Da Pistol Made Of Bones fulgte med klassisk poprock, virket det som om Auerbach var i ferd med å lande et album på nivå med El Camino. Dessverre falt kvaliteten utover platen, med flere vel anonyme og like spor. Likevel var det moro med det stampende tittelsporet, den funky Chains of Love og balladen Searching The Blue, som fikk både smil og fot i bevegelse.

Oppsummert var lyden av The Arcs og de nevnte høydepunktene god nok grunn til å ha Yours, Dreamily, i hyllene, men jeg satt igjen med en svak følelse av en tapt mulighet, og et prosjekt som kunne ha nådd de helt store høydene, men som fislet ut før toppen var nådd.

Rating: 7/10