Ray Davies – Return To Waterloo (Arista LP, 1985)

1) Intro; 2) Return to Waterloo; 3) Going Solo; 4) Missing Persons; 5) Sold Me Out; 6) Lonely Hearts; 7) Not Far Away; 8) Expectations; 9) Voices in the Dark (End Title)

Ray Davies’ ambisjoner innen film, TV, teater, og til en viss grad også litteratur, fulgte ham gjennom hele karrieren. Det manglet ikke på vidløftige prosjekter som aldri ble realisert, men i tilfellet Return To Waterloo fikk han faktisk laget en film, riktignok for TV. Hvor mange som fikk sett den timelange musikkfilmen er usikkert, men den ble sendt på britisk TV i 1984 og året etter i USA, og ble senere tilgjengelig på VHS. Filmen omhandlet en manns refleksjoner rundt trusler og muligheter i eget liv, med Tim Roth, Kenneth Colley og Claire Parker i rollene. Produsert av Davies selv blandet den drømmesekvenser, nostalgi og et løst plott som antydet at hovedpersonen kunne være en drapsmann. Resultatet ble en underlig helhet, som fremsto mer som en avansert musikkvideo enn som en tradisjonell film.

Ray Davies sto naturligvis bak musikken, som ble utgitt på LP i 1985, mellom The Kinks-albumene Word of Mouth (1984) og Think Visual (1986). Broder Dave nektet å bidra til prosjektet, men det hindret ikke Ray i å hente tre låter direkte fra Word of Mouth. Going Solo, Missing Persons og Sold Me Out ble inkludert uten å bli spilt inn på nytt eller komme i alternative versjoner. For fansen besto dermed nyhetsverdien i de fem resterende sporene. Trekkes de korte instrumentalene som åpnet og avsluttet platen fra, satt man igjen med fire nye låter.

Tittelsporet var en sang Davies verdig, der hans evne til å skrive fengende pop fikk en moderne, syntetisk innpakning som faktisk kledde sangen godt. Lonely Hearts var en grei ballade, men ikke bedre enn at Davies hadde levert lignende, og sterkere, låter mange ganger tidligere. Arrangementet var tradisjonelt og kunne minne om det The Kinks holdt på med midt på syttitallet, om man fjernet den snikende synthen. Not Far Away var en rockelåt av det slaget Davies kunne vri ut av skjorteermet på kort tid, og sannsynligvis hadde gjort også gjorde her, med en svak melodi og en vokallinje som fikk ham til å høres anstrengt ut. Langt bedre lyktes han i den milde, akustiske Expectations, som hadde det emosjonelle løftet som kunne forventes fra en låtskriver av Ray Davies’ kaliber, en av Englands største gjennom tidene.

Beholdningen ble dermed på et glimrende tittelspor, en godbit i Expectations og den greit lyttbare Lonely Hearts.

Rating: 6/10