Botanist – Ecosystem (Aural cd, 2019)

1) Biomass; 2) Alluvial; 3) Harvestman; 4) Sphagnum; 5) Disturbance; 6) Acclimation Abiotic; 7) Red Crown

Otrebor trivdes åpenbart med et band rundt seg, og alenegangen fra tidligere ble ikke gjenopptatt på Ecosystem. Denne gangen hadde Botanist fire medlemmer; Otrebor (sang og dulcimer), Ron Bertrand aka Daturus (trommer), Cynoxylon (sang, virkelig navn ukjent) og Davide Tiso (bass). Både Bertrand og Tiso var interessante tilskudd, med bakgrunn fra henholdsvis Dawn of Ouroboros og Ephel Duath/Howling Sycamore. Ephel Duath var et avantgardistisk metalprosjekt, og de to andre bandene var heller ikke fremmede for vriene toner. Slik sett passet de utmerket inn i Botanist. Cynoxylon bidro med ren»vokal, i kontrast til Otrebors hese kråkeskrik.

Ved å involvere flere musikere åpnet Otrebor for nye tilnærminger til komposisjon, arrangement og samspill. Denne gangen fungerte det også bedre enn tidligere. På forrige album forsvant noe av følelsen av faktisk samspill ved at bidragene ble lagt på hver for seg, og produksjonen var heller ikke helt vellykket. På Ecosystem var både produksjonen og helhetsfølelsen langt bedre. Det var fortsatt ikke snakk om noe polert eller striglet lydbilde, men det låt saftigere og klarere, noe som ga det originale oppsettet med dulcimer, bass, harmonium og trommer bedre boltreplass. Dermed kom musikken også lettere over til lytteren.

Musikalsk var det likevel ikke de store endringene. Som sist holdt bandet det kort og konsist, denne gangen med åtte låter og en samlet spilletid på litt over en halvtime. Den nye besetningen innebar ikke at uttrykket var dramatisk endret siden Collective: The Shape of Things to Come, selv om Ecosystem strakk både black metal-røttene og folk-inspirasjonen litt lengre i hver sin retning. Black metal-preget var fortsatt tydelig, mye takket være Otrebors vokal, men ble denne gangen utfordret mer enn tidligere, særlig gjennom Cynoxylons milde røst, som ofte ble lagt i flere lag og skapte koraktige effekter. Dette forsterket igjen den religiøse, nesten gospel-aktige undertonen som lå i folk-inspirasjonen. Resultatet var en plate som søkteå binde sammen to forskjellige uttrykk i en naturdyrkende helhet, og som fremstod varmere og mer inviterende enn mye annen avantgardistisk metal og rock. Likevel var det vanskelig å karakterisere albumet som vellykket.

Etter å ha fornyet seg med både små og store skritt gjennom de foregående utgivelsene, satt man denne gangen igjen med en følelse av at instrumenteringen var begrensende. Dulcimeren hadde et lite klangbilde, langt mindre enn de fleste tangentinstrumenter, og ikke minst hva en gitar kunne by på av teksturer. Det var følelse av déjà vu, som om Botanist rodde baklengs i svak motvind. Selv om de to siste platene hadde nye stemninger og arrangementer å by på, var ikke fornyelsen tilstrekkelig til at musikken grep tak på samme måte som tidligere. Etter noen runder med Ecosystem havnet platen i hylla, og når man først ville tilbake til Botanists forunderlige verden, var det lett å ty til de første albumene, særlig Doom in Bloom og Mandragora.

Det skal samtidig legges til at opplevelsen av Ecosystem sannsynligvis vil være annerledes for nye lyttere. For dette var fortsatt et sjeldent originalt band og konsept, med mye å by på, selv om det for dem som hadde fulgt utviklingen fra starten, begynte å lukte stillstand.

Rating: 6,5/10