The Beach Boys – Summer In Paradise (Brothers cd, 1992)

1) Hot Fun In The Summertime; 2) Surfin’; 3) Summer Of Love; 4) Island Fever; 5) Still Surfin’; 6) Slow Summer Dancin’ (One Summer Night); 7) Strange Things Happen; 8) Remember (Walking In The Sand); 9) Lahaina Aloha; 10) Under The Boardwalk; 11) Summer In Paradise; 12) Forever

Brian Wilson hadde vært lite involvert i The Beach Boys i årene før Summer in Paradise kom i 1992, men det var likevel oppsiktsvekkende – og første gang – at han ikke bidro overhodet, på det som var bandets 27. studioalbum. Det var imidlertid ikke vanskelig å forstå hvorfor. Han lå i flere rettstvister med Mike Love. Love saksøkte Wilson for måten han ble fremstilt på i Wilsons selvbiografi. I tillegg gikk Love til sak for det han mente var manglende kreditering på en rekke av bandets låter. Begge sakene ble etter hvert løst, den første i 1992 og saken om låtkreditering i 1994. De to kamphanene la da tilsynelatende striden bak seg og samarbeidet igjen på The Beach Boys’ neste album i 1996.

Men først var det altså 1992 og Summer in Paradise, som står igjen som bandets aller svakeste. Platen fikk hard medfart ved utgivelsen, og ryktet har ikke blitt bedre med årene. Slik sett er det kanskje unødvendig å slå inn åpne dører, men noen ord må den få.

Brian var altså helt fraværende. Carl Wilson og Al Jardine nøyde seg med å synge, mens Bruce Johnston var det eneste medlemmet som faktisk spilte på platen. Mike Love skrev låter sammen med Terry Melcher og var mannen bak «konseptet», som handlet om å skape en nostalgisk fortelling om sol, sommer og surfing. At Dennis Wilson, det eneste medlemmet som faktisk surfet, for lengst var borte, fikk ikke forstyrre idyllen. De tolv låtene som skulle bygge opp under universet bestod av en blanding av nytt materiale, nyinnspillinger og coverversjoner.

Summer in Paradise var en av de første innspillingene som tok i bruk Macintosh Pro Tools som hovedverktøy. Resultatet ble et ekstremt syntetisk lydbilde, med hardtslående trommer og en glassaktig, stiv produksjon. Den eneste virkelige menneskelige faktoren var vokalprestasjonene, og ja, de kunne fortsatt synge, samt bidrag fra enkelte gjester, blant andre Van Dyke Parks, Danny Kortchmar og saksofonist Joel Peskin. Sistnevntes innsats var så hysterisk polert at den fikk Kenny G til å fremstå som Peter Brötzmann.

Bortsett fra tidvis brukbare vokalprestasjoner fantes det knapt formildende omstendigheter. Lydbildet var vanskelig å forholde seg til, og de syv nye låtene var rett og slett ikke verdige The Beach Boys. Aller verst var Still Surfin’, en slags oppfølger til Surfin’, som ikke gjorde annet enn å skjemme ut originalen. Mike Loves tekster var jevnt over en klein blanding av sex, sommeridyll og et banalt økobudskap, hvor surfere ble oppfordret til å resirkulere for å «redde planeten» – uttalt fra en republikaner og forsvarer av forbrukersamfunnet.

Surfin’ var én av to gamle låter som ble nyinnspilt. Den nye versjonen ble av journalisten Rob Hughes beskrevet som om en Jive Bunny-remiks hadde vanhelliget originalen, noe som var en treffende karakteristikk. Den andre klassikeren som fikk hard medfart var Dennis Wilsons Forever (fra Sunflower), her omgjort til en tung og overlesset powerballade, sunget av TV-stjernen John Stamos, av alle ting.

Bandet forsøkte seg også på Sly Stones Hot Fun In The Summertime, Shadow Mortons Remember (Walking In The Sand), gjort kjent av The Shangri-Las og Under The Boardwalk, som var udødeliggjort av The Drifters. Det krevdr selvtillit å gi seg i kast med tre av pophistoriens mest ikoniske låter, men det var også det eneste imponerende ved forsøket. Resultatet ble redusert til danskebåtnivå. Lukket man øynene, var det ikke vanskelig å se for seg en bulgarsk trio med keyboards, gitar og syngedame i et hjørne av en halvtom pub i Valdres.

Rating: 1/10