Hydravion – Stratos Airlines (Carrere LP, 1979)

1) Pasadena Airport; 2) Télécom; 3) Singaraja; 4) Ligne Équateur; 5) Carolyn Sud; 6) Santander; 7) L’amour Charter

Hydravions andre og siste album fikk ikke den samme suksessen som debuten opplevde. Stratos Airlines ble mer eller mindre oversett og forsvant raskt inn på platebransjens fortapte jaktmarker. Det var en ufortjent skjebne for et godt album, som holdt minst like godt nivå som debuten, om ikke et lite knepp høyere. Det er mulig det fryktelige omslaget skremte bort publikum, et omslag som sendte tankene rett til den mest smakløse enden av eurodisco. Da åpningssporet Pasadena Airport i tillegg bygde opp under dette inntrykket med sin lystige dansebeat, var det kanskje ikke så rart at de som hadde hatt utbytte av Besombes’ tidligere bravader snudde i døra. Det var i så fall en feilvurdering, for de resterende sporene inneholdt mye lytteverdig saker.

Télécom kastet alle dansevibrasjoner ut av vinduet til fordel for et rumlende mareritt av datamaskiner på avveie, koblet med heftig gitarspill og vocodervokal og synthesizerne som slapp inn strimer av håp. Den dvelende Singaraja startet som en vri på Robert Fripps arbedier med Frippertronics, før inspirasjon fra afrobeat tok over gjennom dansende gitartoner som malte farger sammen med elektronikken.

Side to åpnet med den skrudde Ligne Équateur, der Besombes og Dolores de las Palmeras nærmest snakket med hverandre over tilbakelente gitartoner, før det hele gled over i en form for jazzrock med diskoinfluenser. Deretter fulgte Carolyn Sud og Santander, i grenselandet mellom progressiv rock og jazzrock. Kontemplative partier ble kombinert med kompleks rytmikk og atonale innslag fra gitarer og synthesizere til et nyskapende hele. Det var synd Besombes og Cooky Rhinoceros ikke forfulgte disse ideene videre, for her var det mye å bygge på.

Helt til slutt kom den underlige L’amour Charter, der Besombes resiterte tekst over synth og gitar, før hissig afrobeat tok over. Alt var lov i Hydravions verden.

Rating: 8/10