Marshall Crenshaw – The 9 Volt Years (Battery Powered Home Demos & Curios (1979-198?) (Razor & Tie cd, 1998)

1) Run Back to You; 2) Someday, Someway; 3) Love Can Be Bad Luck; 4) Stay Fabulous; 5) Everyone’s in Love with You; 6) You’re My Favorite Waste of Time; 7) Like a Vague Memory; 8) Bruce Is King; 9) That’s It, I Quit, I’m Movin’ On; 10) She’s Not You; 11) The Thrill of the Fight; 12) First Love; 13) Something’s Gonna Happen; 14) I’m Sorry; 15) Rockin’ Around in N.Y.C.

Marshall Crenshaw tredje utgivelse på Razor & Tie bestod av gamle demoopptak og alternative versjoner. Dermed var kun én av de tre første utgivelsene hans på selskapet et ordinært studioalbum med nytt materiale. Så var The 9 Volt Years overraskende vital samling, med verdi langt utover ren platesamlerinteresse for alternative versjoner og coverlåter.

Med innspillinger fra tidlig i karrieren kastet The 9 Volt Years lytteren tilbake til starten av åttitallet og Crenshaws to første og beste album. Gleden over å bli minnet på hvilket friskt pust han var med «Marshall Crenshaw» og Field Day var nesten alene nok til å forsvare et kjøp. Til tross for lydkvalitet på demonivå var dette en gjennomgående underholdende plate. Kanskje var det nettopp det uforpliktende ved disse innspillingene, der lite sto på spill, verken studiotid eller forventninger fra plateselskap og omgivelser – som gjorde at humøret og gløden skinte så tydelig gjennom det rudimentære lydbildet.

Platen inneholdt demoversjoner av flere av hans mest kjente sanger, som Someday, Someway, Like A Vague Memory, Rockin’ Around In N.Y.C. og You’re My Favorite Waste Of Time. Alle ble fremført i friske, nedstrippede utgaver, ikke så veldig langt unna de ferdige studioversjonene i tone og stemning, og sanger av det kaliberet tåler også slike varianter. You’re My Favorite Waste Of Time ble med tiden en av hans mest kjente og kjære låter, og det er smått utrolig at han «brukte den opp» som B-side til singelen Someday, Someway i 1982. Den er en perfekt popsang og fortjener å stå side om side med det beste fra Nick Lowe og Elvis Costello fra samme periode.

Platesamleren og rockearkeologen Crenshaw fornektet seg ikke, og hadde også med et par coverlåter hentet fra dypet av musikkhistorien, slik han ofte gjorde på sine album. Han leverte en stilig versjon av That’s It, I Quit, I’m Movin’ On, opprinnelig en mindre hit for Sam Cooke i 1961, her i forsiktig countrypreget drakt. I’m Sorry ble utgitt av Bo Diddley i 1959. Crenshaws versjon lå tett på originalen, en typisk doo-wop-inspirert tenåringsballade fra den tiden.

Vi fikk også en låt han skrev sammen med Do og David Was, den vakre balladen Love Can Be Bad Luck, som lett kunne ha fått plass på et av hans ordinære studioalbum. Han inkluderte også en demoversjon av Vague Memory, etter sigende spilt inn etter versjonen som ble utgitt på Downtown. Her må det likevel innrømmes at studioversjonen fremsto som det beste alternativet.

To bidrag fra broren Robert Crenshaw (She’s Not You og Everyone’s In Love with You), samarbeid med andre låtskrivere, samt instrumentalversjoner av Blues Is King (her omdøpt til Bruce Is King – trolig et nikk til Bruce Springsteen) og Stay Fabulous, fylte ut et trivelig album som absolutt hører med dersom man ønsker det fulle bildet av Marshall Crenshaws katalog.

Rating: 7/10