Cathedral – The VIIth Coming (Spitfire cd, 2002)

1) Phoenix Rising; 2) Resisting the Ghost; 3) Skullflower; 4) Aphrodite’s Winter; 5) The Empty Mirror; 6) Nocturnal Fist; 7) Iconoclast; 8) Black Robed Avenger; 9) Congregation of Sorcerer’s; 10) Halo of Fire

Allerede året etter Endtyme var Cathedral tilbake med ny plate. Den kjappe oppfølgeren betydde heldigvis ikke at de leverte Endtyme del to. Tvert imot. Besetningen var riktignok den samme, men de hadde byttet plateselskap og ga denne gangen ut på Spitfire Records, som i noen år var en aktiv aktør i metalverdenen, med utgivelser fra blant andre Alice Cooper, Dio, Overkill og Dorrians gamle venner i Napalm Death. Kanskje det nye selskapet bidro til ytterligere inspirasjon.

Billy Anderson, som hadde gjort en glimrende jobb på forrige plate, var ute, og til fordel for den gamle kjenningen Kit Woolven. Han hadde ikke akkurat levert varene på Supernatural Birth Machine, som led under et ganske grått og tamt lydbilde. Etter den lille nedturen var det lett å glemme at samme mann også stod bak Cathedrals udiskutable mesterverk The Carnival Bizarre. Skepsisen var derfor til å ta og føle på, men den ble raskt gjort til skamme. For aldri før hadde bandet lått så fett. The VIIth Coming hadde et sjeldent saftig lydbilde, med svære trommer, brumlende bass og mektige gitarer, noe som gjorde den til deres mest tilgjengelige utgivelse så langt.

Om det var bevisst eller ikke er vanskelig å si, men dette var en plate som traff bredere enn det de hadde gjort tidligere. Musikken var ikke ekstrem i betydningen ekstrem metal, og den var heller ikke ren thrash, doom eller death. I stedet traff de en sweet spot, med fengende melodilinjer og atmosfæriske partier som krydret arrangementene. Den obligatoriske bruken av lydbiter fra radio og film var også på plass, og bidro til å holde uttrykket godt plantet i det mørke og litt skrudde universet Cathedral alltid hadde operert i.

Det hjelper riktignok lite med et tilgjengelig lydbilde hvis låtene snegler seg av gårde i blytungt doomtempo. Men det gjorde de ikke denne gangen. Der Endtyme kikket tungt tilbake på debuten Forest of Equilibrium, var bandet denne gangen mye nærmere «den store heavy metal-platen» anno 2002. The VIIth Coming var et gjennomført heavy metal-album, der de blandet sin faste Black Sabbath-inspirasjon med åttitalls heavy og hard rock og nittitallets stoner rock. Samtidig var signaturen deres helt intakt. Ingen kunne ta feil av Lee Dorrians særegne vokal og tekster, og riffmester Gary Jennings leverte nok en gang på et nivå som grenset til det absurde. Det er egentlig ganske utrolig hvor mye bra gitararbeid han la ned gjennom Cathedrals karriere. Den mannen er grovt undervurdert.

Åpningssporet Phoenix Rising var en nær perfekt blanding av klassisk hard rock og stoner metal, der Dorrian mer eller mindre kanaliserte Ozzy Osbourne i tonefall om ikke i direkte sangstil. Den gode flyten fortsatte i kjappe Resisting The Ghost, der protagonisten kjempet mot fristelsen til å gå tilbake til eksdama. Dameproblemene fortsatte i Skullflower, hvor en mystisk fristerinne satte hjertet i brann over et herlig midtempo-groove.

Etter åpningstrioen ble tempoet dratt litt ned. Først i Aphrodite’s Winter, som ruslet av gårde som en hardrocklåt fra 1976, og deretter i mektige, søvnige The Empty Mirror, som like gjerne kunne ha vært hentet fra Endtyme. Nocturnal Fist skrudde opp tempoet igjen, med et småsleipt orgel og en Dorrian i sitt mest tegneserieonde hjørne. Iconoclast holdt koken oppe, før Black Robed Angel dro det hele litt ned igjen. De to var kanskje platens svakeste punkt, litt Cathedral på autopilot. Heldigvis tok det seg opp mot slutten. Congregation Of Sorcerers og avsluttende Halo Of Fire løftet stemningen igjen, med Dorrians groveste vokal og bandet gyngende tungt og selvsikkert der inne i mørket.

Rating: 8/10