Green On Red – This Time Around (China cd, 1989)

1) This Time Around; 2) Cool Million; 3) Rev. Luther; 4) Good Patient Woman; 5) You Couldn’t Get Arrested; 6) The Quarter; 7) Foot; 8) Hold the Line; 9) Pills and Booze; 10) We’re All Waiting 

I 1989 hadde musikkinteresserte fått andre ting å konsentrere seg om enn den «nye amerikanske rocken». Nå var det grunge, acid house, hiphop og Madchester som gjaldt. Den engelske musikkpressen hadde vært solide ambassadører for Green On Red og deres likesinnede, men mot slutten av tiåret var det Public Enemy, Stone Roses, Happy Mondays, Nirvana, Mudhoney og nyskapende houseprodusenter fra Detroit og Chicagosom gjaldt. Det betød mindre oppmerksomhet for Green On Red og resten av den mye omtalte gitarrocken fra USA. Det var mange av de mest lovende gruppene som ga seg på denne tiden, blant andre The Long Ryders, Rain Parade og The Del Fuegos, for å nevne noen. Stuart og Prophet hadde imidlertid noen plater til i seg før de la Green On Red på hylla.

Green On Red hadde gått en lang vei gjennom åttitallet. Fra ungdommelig og energisk garasjepsykedelia på Gravity Talks til Gas Food Lodgings countryrock og The Killer Inside Mes sørstatsblues og soul, for så å ende opp med den sterkt Rolling Stones-inspirerte Here Come The Snakes. Oppfølgeren This Time Around viste at Stuart og Prophet fortsatt hadde fascinasjonen for Keith Richards og co. i behold. Og hva var vel kulere enn å be Glyn Johns om å produsere? Engelskmannen hadde vært tekniker på flere av de beste Stones-platene, blant andre Beggars Banquet og Let It Bleed, og hadde i tillegg jobbet med det meste som kunne krype og gå av artister innen klassisk rock.

Johns sørget for at This Time Around fikk et luftig, analogt lydbilde, og platen låt minst like mye 1973 som 1989. Bidrag fra gjester som Bernie Leadon og Spooner Oldham må også ha vært gøy for duoen, og det lille bandet de hadde satt sammen var kompetent nok. Men selv ikke de nevntes tilstedeværelse kunne hindre at platen ble bansdets svakeste så langt. Det var riktignok godt spilt, og Stuart hadde sin karakteristiske mangel på sangstemme intakt. Han hørtes likevel ikke spesielt engasjert ut, og heller ikke Prophet virket like inspirert som tidligere. Den rølpete fandenivoldskheten som, sammen med noen knallsterke låter, reddet Here Come The Snakes, var mer fraværende denne gangen, noe som gjorde at platen fikk et litt resignert preg.

Låtmaterialet var det svakeste Green On Red hadde hatt å jobbe med. Stuart og Prophet var fortsatt solide melodisnekkere, men flere spor holdt ikke vanlig nivå. Verst ble det i den elendige bluesboogien Pills And Booze, som ikke bare led av akutt mangel på en skikkelig melodi, men også viste at Stuarts tekstunivers om fyll og elendighet hadde sklidd over i det parodiske. De svakere øyeblikkene ble kompensert av flere sanger som holdt nivået man hadde vent seg til. Tittelsporet og Cool Million var så nær ren poprock de noen gang hadde vært, og løftet humøret. Foot og Rev. Luther hadde noe av den samme grisete grooven som på Here Come The Snakes, og Good Patience Woman var en vakker ballade. I She’s All Mine hadde Johns avslørt hemmeligheten bak Stones-svingen, en hemmelighet Prophet og Stuart visste å ta godt vare på.

Too Much Fun var en liten skuffelse, men holdt likevel et såpass nivå at den hadde endel å by på for dedikerte fans. De mer middels interesserte bør lete andre steder i katalogen.

Rating: 7/10