Pearl Jam – Vitalogy (Epic cd, 1994)

1) Last Exit; 2) Spin the Black Circle; 3) Not for You; 4) Tremor Christ; 5) Nothingman; 6) Whipping; 7) Pry, To; 8) Corduroy; 9) Bugs; 10) Satan’s Bed; 11) Better Man; 12) Aye Davanita; 13) Immortality; 14) Hey Foxymophandlemama, That’s Me

Om den voldsomme suksessen til Ten hadde utfordret Pearl Jam i tiden rundt innspillingen av Vs., ble situasjonen ikke noe enklere etter at oppfølgeren gjorde det nesten like bra. Bandet havnet i konflikt med blant andre Ticketmaster og deres billettpolitikk, samtidig som medlemmene begynte å gå hverandre på nervene. Eddie Vedder slet med rollen som frontfigur og talsperson og har senere uttalt at han ikke hadde psyken som skulle til for å håndtere livet som rockestjerne. Heldigvis klarte bandet å kanalisere frustrasjonen og konfliktene i en kreativ retning, og resultatet ble nok et godt album.

Prosessen kom imidlertid ikke uten omkostninger. Trommeslager Dave Abbruzzese fikk sparken før innspillingene var fullført. Han ble først erstattet av ulike studiomusikere, før Jack Irons, tidligere medlem av Red Hot Chili Peppers, kom inn som fast trommeslager og deltok på den siste delen av arbeidet med albumet.

Bandet komponerte og spilte inn platen i pausene mellom konsertene på turneen som fulgte Vs. Samarbeidet med produsent Brendan O’Brien fortsatte, og de fleste låtene ble spilt inn i ulike studioer i New Orleans, Seattle, Washington og Atlanta mot slutten av 1993 og i de første månedene av 1994. Innspillingene ble avsluttet i Seattle etter at turneen var over.

Vedder var den kreative kraften bak Vitalogy. Han skrev nesten alle tekstene, og selv om musikken i stor grad var kreditert hele bandet, var det han som dro de andre med seg ut på ukjent grunn. Resultatet ble Pearl Jams mest varierte og eksperimentelle album til da, med en blanding av punkinspirert hardrock, svale ballader og rene eksperimenter. Ikke alt fungerte like godt, men albumet hadde en intensitet og glød som gjorde det vanskelig å slutte å lytte.

Det åpnet med en trippel punksalve i form av Last Exit, Spin The Black Circle og Not For You, hvor bandet tok tak i de raske og kontante låtene fra Vs. og dro dem enda lenger i retning punk, samtidig som smaken av klassisk hardrock fortsatt var til stede. Resultatet ble en uimotståelig åpning som fanget essensen av hvordan Vedder og resten av bandet sto midt i stormen i 1994.

Deretter fulgte den funky og hakkete Tremor Christ, drevet frem av tørre trommer og fenomenalt basspill under Vedders vokal, før det var klart for albumets første ballade, Nothingman. Den nådde kanskje ikke helt opp til de aller sterkeste balladene fra forgjengeren, men det var like fullt imponerende saker. Med Whipping var det tilbake til hardrock og punk, drevet av rytmegitarer og nesten uten gitarsoloer. Første halvdel av Vitalogy fremsto dermed som en relativt konsis rockeplate med den obligatoriske balladen på plass.

Resten av albumet var en annen historie. Her fant man riktignok flere klassiske Pearl Jam-øyeblikk, som den strålende Corduroy, hvor Vedder nærmest bønnfalt fansen om ikke å gjøre ham til en messiasfigur. Ikke minst kom Better Man, en ballade som fullt ut kunne måle seg med de beste rolige sangene bandet noensinne skulle skrive. Men deretter startet ferden ut i det ukjente. Først kom den korte Pry, To, som ikke rakk å utrette stort i løpet av sitt ene minutt. Så fulgte den direkte irriterende Bugs, hvor Vedder akkompagnerte seg selv på trekkspill mens han snakket seg gjennom en gal manns forestillinger om insekter som hadde invadert tilværelsen hans. Forsøket på å nærme seg uttrykket til Tom Waits og Captain Beefheart var overraskende og morsomt de første gangene, men ble raskt et spor jeg hoppet over.

Etter punken i Satan’s Bed og nevnte Better Man kom den merkelige Aye Davanita, som med sitt spesielle rytmespor og vokalise var interessant nok, men aldri føltes helt forløst. Det samme gjaldt den nesten åtte minutter lange avslutningen Hey Foxymophandlemama, That’s Me, en ren lydkollasj som etter sigende inkluderte opptak fra en institusjon for psykisk syke. Dette var ikke Pearl Jams naturlige hjemmebane, og det fantes mange andre artister som behersket denne typen eksperimentering bedre. Da lyktes de langt bedre med balladen Immortality, som lå nest sist på albumet, men som egentlig burde ha fått æren av å avslutte platen. Den samlet opp trådene på en måte den påfølgende lydkollasjen aldri klarte, og sto igjen som et av de sterkeste øyeblikkene på et album som viste et band villig til å utfordre både seg selv og sitt publikum.

Rating: 7,5/10