The Beach Boys – Arkiv- og samleutgivelser

Det har blitt utgitt et uhorvelig antall samleplater med The Beach Boys, hvor de mest kjente sangene deres har blitt resirkulert igjen og igjen. Det finnes et utall Greatest Hits-, Best Of- og Ultimate Collection-varianter, men også spesialiserte samlinger som Ultimate Christmas (1998), Summer Love Songs (2009) og Greatest Car Songs (1992), for å nevne noen få. Plateselskapenes oppfinnsomhet var grenseløs når det gjaldt å utnytte flere generasjoners kjærlighet til bandets ikoniske sanger.

Om man bare ønsker én samleutgivelse, kan trippel-cd-en The Platinum Collection (2005) være et godt alternativ. Den dekker hele karrieren, og de svakeste sporene er samlet mot slutten av den tredje discen, slik at det er enkelt å unngå Kokomo, Wipe Out (med The Fat Boys) og Fun Fun Fun (med Status Quo).

Det har også kommet flere samlinger med tidligere uutgitt materiale, noe som naturligvis er mye mer interessant enn den endeløse resirkuleringen av velkjente hits. Alle artister med en viss historisk betydning blir før eller siden utsatt for et grundig raid i arkivene, til glede for den mest dedikerte fansen. The Beach Boys var tidlig ute med denne praksisen gjennom Rarities i 1983, som inneholdt alternative versjoner av flere kjente sanger, men også versjoner av With a Little Help From My Friends og The Letter. Mye av materialet ble senere gjenutgitt som bonusspor på CD-versjonene av de ordinære albumene.

I 1991 kom Lost and Found (1961–1962), som samlet opptak fra tiden før bandet signerte med Capitol Records. Her var tidlige forsøk på Surfin’ Safari, Surfin’ og Surfer Girl, sammen med annet materiale som først og fremst hadde historisk interesse. Men historisk interesse er også en verdi i seg selv.

Endless Harmony Soundtrack (1998) inneholdt alternative versjoner av kjente sanger, konsertopptak og nye stereo-mikser av gamle favoritter, men også flere tidligere uutgitte spor, som Soulful Old Man Sunshine, Sail Plane Song, Brian’s Back og Barbara. Alt i alt var det en utgivelse som var verdt å få med seg. Den ble fulgt opp av Hawthorne, CA: Birthplace Of a Musical Legacy (2001), som samlet opptak fra perioden 1960 til 1972. Her var det alt fra øvinger, demoer, konsertopptak, remikser, studiosamtaler, instrumentale spor og a cappella-versjoner. Det var først og fremst en utgivelse for historikere og de som virkelig ønsket å studere deres utvikling i detalj.

Det kom også ut flere store bokssett etter hvert. Først ut var Good Vibrations: Thirty Years of The Beach Boys (1993), som presenterte historien kronologisk over fem CD-er, inkludert masse tidligere uutgitt materiale, blant annet opptak fra de opprinnelige Smile-innspillingene. Det var en glimrende boks som lenge fremsto som den definitive samlingen.

Den ble først virkelig utfordret av Made In California (2013), med seks CD-er, nesten åtte timers spilletid og rundt seksti tidligere uutgitte spor. Her var det lagt større vekt på Beach Boys’ senere karriere, samtidig som boksen inneholdt mange konsertopptak og mye sterkt materiale som aldri tidligere hadde vært tilgjengelig.

The Pet Sounds Sessions (1997) fortjener også en egen omtale. Boksen inneholdt fire CD-er med både stereo- og monoversjoner av Pet Sounds, i tillegg til enorme mengder materiale fra innspillingsprosessene: instrumentalspor, rene vokalopptak, demoer og mye annet. Man måtte være veldig interessert for å holde konsentrasjonen oppe gjennom mer enn fire timer med slikt materiale, men det var tross alt snakk om et av tidenes beste plater.

Også Dennis Wilsons uutgitte innspillinger fortjener omtale. Mesteparten av Bambu, senere utgitt som Bambu (The Caribou Sessions), ble spilt inn i 1978 og de påfølgende årene, men ble aldri fullført eller utgitt mens han levde. Det skyldtes delvis at han fortsatt var opptatt med The Beach Boys, men nok først og fremst at han ikke oppnådde kommersiell suksess med mesterverket Pacific Ocean Blue. Rusmisbruket hans og den kaotiske livsstilen må også ta sin del av ansvaret for at det aldri ble en skikkelig solokarriere på Dennis. Bambu var ikke i nærheten av samme nivå som Pacific Ocean Blue, men inneholdt likevel mye interessant stoff.

Til slutt må Good Timin’: Live at Knebworth England 1980 (2002) nevnes. Platen dokumenterte den siste kjente konserten hvor den klassiske Beach Boys-besetningen sto på scenen sammen. Brian Wilson var dessverre ikke på sitt beste på denne tiden. Årene med rusmisbruk hadde satt tydelige spor, og han fremsto som en skygge av den vokalisten han en gang hadde vært. Carl Wilson derimot, benyttet anledningen til å vise hvorfor han var bandets aller beste sanger. Hans innsats alene gjør utgivelsen verdt å høre.