Blut Aus Nord – Odinist – The Destruction of Reason by Illumination (Candlelight cd, 2007)
1) Intro; 2) An Element of Flesh; 3) The Sounds of the Universe; 4) Odinist; 5) A Few Shreds of Thoughts; 6) Ellipsis; 7) Mystic Absolu; 8) The Cycle of the Cycles; 9) Outro
Etter tre på hver sin måte knusende album medThe Mystical Beast of Rebellion, The Work Which Transforms God og MoRT, sendte Blut Aus Nord en lettere salve i retning fansen med Odinist. Denne gangen var de verken så monumentale som på The Work Which Transforms God eller så inn i hampen vriene som på de to andre platene.
Odinist bygde likevel videre på de to forgjengerne. Bandet brukte sitt karakteristiske midtempo-stuk og psykedeliske, atonale gitarløp til å skape syv låter som beveget seg mellom black metal, no wave og doom. De hadde et helt eget lydbilde, noe som var en prestasjon i en så overbefolket sjanger som black metal. For denne gangen var det mye black metal i uttrykket, ikke minst gjennom den kalde, rå atmosfæren, som ikke minst skyldtes den grimme vokalen, som i løpet av de siste platene hadde utviklet seg til et hvesende, hviskende snerr av utenomjordisk kaliber. Vindsvals stemme lå passe dypt i lydbildet og var, slik det ofte var innen ekstrem metal, et instrument på linje med de øvrige, ikke et dominerende element slik vokalen var i pop og rock.
Med en samlet spilletid på snaut 37 minutter og syv låter, pluss en kort instrumental intro og outro, var Odinist en passe dose å få ørene rundt. Låtene var litt mer tradisjonelle enn på MoRT, noe som gjorde platen lettere å få tak på. Produksjonen stod perfekt til sangene: kald og glinsende, uten å bli polert. Gitarene rumlet og kvernet på mektig vis over (delvis) programmerte trommer, bass og vokal. Elektronikken i trommene hindret ikke lydbildet i å virke levende, nesten analogt. Men det var gitarene som var kongene på Odinist. De vekslet mellom korte riff og lange, klagende toner og ga musikken sin egen nyanse av svart.
Odinist sugde lytteren inn i et mørkt, farlig hull der det var knapt med luft og lys. Likevel lå det en skjønnhet begravd i alt det svarte, som kom tydeligere frem her enn på både MoRT og The Mystical Beast of Rebellion. Odinist var bandets mest tilgjengelige plate siden Memoria Vetusta I: Fathers of the Icy Age fra 1996. Det var fortsatt et lite knepp opp til bandets beste ting, og da til mesterverket The Work Which Transforms God, men platen kunne helhjertet anbefales alle med sans for ekstrem metal og black metal et stykke utenfor de mest opptråkkede stiene.
Rating: 7,5/10
