Belly – King (4AD cd, 1995)
1) Puberty; 2) Seal My Fate; 3) Red; 4) Silverfish; 5) Super-Connected; 6) The Bees; 7) King; 8) Now They’ll Sleep; 9) Untitled and Unsung; 10) L’il Ennio; 11) Judas My Heart
Omtrent halvannet år etter at hennes tidligere band The Breeders ga ut Last Splash, var Tanya Donelly ute med Bellys andre album, som skulle vise seg å bli det siste fra bandet på 23 år. Belly ble oppløst i 1996, etter at King ikke ga dem det store gjennombruddet og solgte litt dårligere enn debuten. Så var ikke resultatet dårlig: sjetteplass i Storbritannia, 57. plass i USA og et platesalg på 350 000 eksemplarer. Likevel valgte Donelly å starte på en solokarriere, som også resulterte i flere gode plater.
Før det hele var over ga de altså ut King. Bassist Fred Abong hadde gitt seg etter utgivelsen av Star og var erstattet av Gail Greenwood, som hadde bakgrunn fra metalscenen i Boston og senere skulle spille med blant andre L7. 4AD hadde åpenbart tro på at Belly kunne få et større gjennombrudd. De spilte inn platen i sagnomsuste Compass Point i Nassau på Bahamas, der blant andre AC/DC, Grace Jones, Brian Eno, Talking Heads, Dire Straits og David Bowie hadde spilt inn musikk før dem. Produsent Glyn Johns var enda mer berømt enn studioet. Han hadde jobbet med «alle» i den klassiske rockekanonen, fra The Rolling Stones og The Beatles til The Who, Eagles og The Clash, for å nevne noen få. Det var med andre ord ingenting i veien med riggen.
Selv om både omgivelser og produsent var skiftet ut siden sist, var det ikke store endringer musikalsk sett. King var riktignok en smule mer rock som rock, med mindre kunstferdige riff og færre turer i ulent terreng. Lydbildet var litt bredere og atmosfæren mørkere, uten at grunnstammen i musikken til Belly var endret, selv om det knurret mer fra gitarene og det var flere skyer i horisonten. Johns hadde en god hånd med lyden og ga bandet en skinnende, men bitende lyd, med plass til både sødme og krønsj.
Det var fortsatt Donellys jenteaktige sang som dominerte lydbildet, og hun beviste på ny at hun var en habil komponist og arrangør, der hun mikset klassisk rock med moderne alternativ rock. Drømmepopen fra sist var mer eller mindre lagt på hylla til fordel for renere poprocklinjer og enkelte ballader. Blant de rolige låtene var valsen Judas My Heart et episk høydepunkt. Her smakte Donelly på den store, pompøse popen uten å bli melodramatisk. Blant rockelåtene var tittelsporet frisk poprock, hvor hun viste sin melodiøse åre til fulle. Det samme var tilfellet på singelen Seal My Fate, hvor de var så midt i gitartiden i 1995 som det var mulig å komme, da grungedinosaurer vandret på jorden. Red og Now They’ll Sleep hadde også drag over seg, slik den beste poprocken har det.
King var ikke like overraskende og hektende som Star, men var likevel verdt å bruke tid på for dem som likte gitarrock à la nittitallet. Belly hevet seg også denne gangen over den jevne hopen av gitarband. Det var mye takket være Donellys talent og vinnende fremtoning, som var troverdig og elskelig. Det gjorde at mange rett og slett ville bruke tid på å bli kjent med henne og musikken hun skapte. Hun hadde en umiddelbarhet over seg som oversteg både Kim Deals uvørne hipstertakter og stesøsteren Kristin Hershs nevroser, selv om også Donelly tidvis dyrket det mørke i tekstene sine, enten det var angst, døende kjærlighet eller annet på den uopplyste siden av gaten. For la det ikke være tvil om at Belly mer eller mindre var hennes backingband, selv om både Greenwood og gitarist Thomas Gorman skrev noen av sangene sammen med henne.
Rating: 7/10
