The Fall – The Twenty-Seven Points: Live 92–95 (Permanent 2cd, 1995)
CD1: 1) Mollusc in Tyrol; 2) Return; 3) Ladybird (Green Grass); 4) Idiot – Walk Out; 5) Ten Points; 6) Idiot Joy Showland; 7) Big New Prinz; 8) Intro – Roadhouse; 9) The Joke; 10) M.H.’s Jokes/ British People in Hot Weather; 11) Free Range; 12) Hi-Tension Line; 13) The League of Bald-Headed Men
CD2: 1) 95: Glam Racket/Star; 2) Lost in Music; 3) Prague ’91/Mr Pharmacist; 4) Cloud of Black; 5) Paranoid Man in Cheap Sh..t Room; 6) Bounces – Leeds; 7) Outro; 8) Passable (= A Past Gone Mad); 9) Glasgow Advice; 10) Middle Class Revolt – Simon, Dave and John; 11) Bill is Dead; 12) Strychnine; 13) War!; 14) Noel’s Chemical Effluence; 15) Three Points; 16) Up Too Much
I august 1995, seks måneder etter Cerebral Caustic, var det klart for nytt stoff fra The Fall. Smith hadde diskutert en mulig samleutgivelse med Permanent, men The Fall avsluttet i stedet samarbeidet med selskapet med et dobbeltalbum med konsertopptak, ispedd et par studioopptak og noen spoken word spor. Albumet ble sydd sammen i løpet av et par uker av Mark E. Smith og Rex Sargant i et studio i Manchester. Konsertopptakene var hentet fra Praha, Tel Aviv, London, Glasgow, New York og Manchester fra årene mellom 1992 og 1995. Utvalget av låter var typisk for bandet. De spilte stort sett sitt nyeste materiale på konsertene, og de som var ute etter en aften med gamle hits, kunne like gjerne holde seg hjemme ved stereoanlegget. Så hadde naturligvis bandet mange sterke låter å lene seg på i den aktuelle perioden. Blant høydepunktene var energiske utgaver av Big New Prinz, The Joke, Lost In Music, Passable, Bill Is Dead og Paranoid Man In Cheap Sh..t Room. Opptakene viste til fulle at The Fall kunne være en herlig konsertbillett i disse årene, selv om det også var historier om mislykkede og kaotiske opptredener.
De to studioopptakene var hentet fra innspillingene av henholdsvis Shift-Work og Code: Selfish. Clouds Of Black kom fra førstnevnte, mens Noel’s Chemical Effluence stammet fra sistnevnte. Clouds Of Black var en enkel, trommemaskindrevet uvesentlighet, mens Noel’s Chemical Effluence var verdt å bruke tid på: en ballade med sørgmodig stemning og en slu Smith i front.
The Twenty-Seven Points var ikke et konsertalbum av den tradisjonelle typen. Til det var det hele for fragmentarisk, med et par tidligere uutgitte studioopptak, lett forglemmelige spoken word-sekvenser som Ten Points, Glasgow Advice, Three Points og M.H.’s Jokes, introer og outroer, og noen opptak med dårlig lyd, som eksempelvis Free Range. Resultatet var i god Mark E. Smith-ånd, med kreativ destruksjon og kaotiske tilstander for å skape kunst med nerve. Uten særlig kjennskap til The Fall fra før måtte albumet fremstå som slurvete og sammenrasket. For fans var platen derimot en givende dokumentasjon av bandet fra scenen i disse årene, selv om det ujevne innholdet gjorde det vanskelig å anbefale albumet fullt ut.
The Twenty-Seven Points: Live 92–95 kan ses på som starten på det store «frislippet» i The Fall-katalogen. I ettertid kan det virke som om Mark E. Smith tenkte at om han ikke lenger solgte så mange eksemplarer av det årlige The Fall-albumet, kunne han heller selge mindre opplag av mange utgivelser. Fans ble overøst med utgivelser i årene som fulgte, med alt fra offisielle konsertbootlegs til demoinnspillinger og samleplater. I sum skapte dette en katalog som det var tilnærmet umulig å navigere i.
Rating: 6,5/10
