Jefferson Starship – Nuclear Furniture (Grunt Records LP, 1984)
1) Layin’ It on the Line; 2) No Way Out; 3) Sorry Me, Sorry You; 4) Live and Let Live; 5) Connection; 6) Rose Goes to Yale; 7) Magician; 8) Assassin; 9) Shining in the Moonlight; 10) Showdown; 11) Champion
Snaut to år etter Winds Of Change var det klart for Nuclear Furniture (for en snodig tittel!). Både Paul Kantner og Grace Slick hadde gitt ut soloplater i mellomtiden, uten at publikum hadde løftet særlig på øyenbrynene, eller rettere sagt åpnet lommeboken. Det gikk bedre med Nuclear Furniture, som i likhet med forgjengeren gikk til 26. plass i USA, mens singelen No Way Out nådde 23. plass på den ordinære salgslisten og førsteplass på US Rock-listen. Å kalle No Way Out for rock var å strekke strikken. Blass poprock for eldre var en mer korrekt beskrivelse. Det var en sang så fri for mothaker og liv at den nesten var imponerende i all sin likegyldighet. Men publikum likte den, så da så.
Som jeg har gjentatt til det kjedsommelige, var det meste av saften presset ut av de gamle hippiene Slick og Kantner. Den gamle acidrocken med folk i legeringen var borte for lengst og erstattet med polert, syntetisk poprock for de store massene. Det kunne naturligvis også ende med god musikk, men det var lenge siden den kreative juicen hadde flommet ut av denne gjengen. Kantner hadde da også åpenbart fått nok, faktisk såpass at han tok med seg mastertapene fra studio og nektet å levere dem tilbake før bandet gikk med på å mikse platen på nytt, uten at ny miks reddet showet. En kan saktens lure på hvordan det låt i første omgang. Han nøyde seg heller ikke med å «ta hånd om» innspillingene. Han sa takk for seg like etter at platen var utgitt. Deretter nektet han de andre medlemmene å bruke Jefferson Starship-navnet. Det medførte at Mickey Thomas, Grace Slick og de andre gikk videre som Starship og fikk voldsom suksess i de påfølgende årene. Kantner på sin side gjenforente Jefferson Airplane for et album i 1989 og deretter Jefferson Starship i 1992.
Men først var det altså Nuclear Furniture. Ron Nevison, som hadde produsert Freedom At Point Zero (1979), Modern Times (1981) og Grace Slicks Software (1984), var tilbake i produsentstolen. Østerrikeren Peter Wolf, som også hadde vært sentral på Software, bidro med synthesizere og programmering av Linn-trommer. Han bidro også til låtskrivingen, som ellers var jevnt fordelt mellom ekteparet Sears, Kantner, Slick og de andre medlemmene.
Nuclear Furniture endte opp som nok en kompetent, småkjedelig utgivelse og ble dermed en av ganske mange av denne typen for Jefferson Starship, en gjeng som unektelig hadde masse talent i seg. Denne gangen var det lite eller ingenting som stakk seg ut, verken positivt eller negativt, med unntak av den miserable No Way Out. I de snaue 45 minuttene det stod på, skled et knippe nynneverdige, småhyggelige og polerte plastikksanger forbi. Hva Skal jeg med dette? var for det meste reaksjonen hos meg. Mest akseptabelt ble resultatet når Grace Slick sang. Særlig hennes egen Showdown viste at det fortsatt var eleganse og kraft i pipene. Kantner var også lett gjenkjennelig de få gangene stemmen hans var å høre, men sangene han hadde kommet opp var ikke all verden. Da var han i langt bedre form på soloalbumet fra 1983. Han fortjente likevel et plusspoeng for Champion, hvor det var fint å høre ham synge sammen med Slick. Uten at det ble helt som i gamle dager.
Rating: 5/10
