The Cramps – Smell of Female (Big Beat MLP, 1983)
1) Thee Most Exalted Potentate of Love; 2) You Got Good Taste; 3) Call of the Wighat; 4) Faster Pussycat; 5) I Ain’t Nuthin’ But a Gorehound; 6) Psychotic Reaction
The Cramps – A Date With Elvis (Big Beat LP, 1986)
1) How Far Can Too Far Go?; 2) The Hot Pearl Snatch; 3) People Ain’t No Good; 4) What’s Inside a Girl?; 5) Can Your Pussy Do the Dog?; 6) Kizmiaz; 7) Cornfed Dames; 8) Chicken; 9) (Hot Pool Of) Womanneed; 10) Aloha from Hell; 11) It’s Just That Song
At The Cramps skulle komme til å gi ut kun ett studioalbum til i løpet av åttitallet, var det neppe noen i bandet eller blant fansen som hadde sett for seg. Men da tiåret skulle oppsummeres, var A Date With Elvis det eneste studioalbumet Ivy og Lux hadde å vise til etter Psychedelic Jungle (1981). Noe av årsaken til det magre utbyttet var krangelen de hadde med I.R.S.-sjef Miles Copeland. Allerede mens de holdt på med innspillingene av Psychedelic Jungle, var det uenighet om royalties og rettigheter. Det endte naturligvis med rettssak, og som vanlig med denne typen saker gikk det først og fremst ut over artistene. The Cramps fikk forbud mot å gi ut ny musikk frem til rettstvisten var avgjort, noe som skjedde i 1983. I.R.S. på sin side ga ut samleplatene Off The Bone (1983) og Bad Music For Bad People (1984), som begge bar preg av at selskapet ville ha mest mulig ut av gjengen før de måtte slippe grepet. Off The Bone var for så vidt en fornuftig utgivelse, med en samling av A- og B-sider fra forskjellige singler, mens Bad Music For Bad People var et ublu forsøk på å melke katalogen, selv om musikken var aldri så bra.
Bandets første grep etter å ha fått den kreative friheten tilbake var å gi ut mini-LP-en Smell Of Female i 1983. Opptakene var hentet fra to konserter i februar samme år på The Peppermint Lounge i New York. Besetningen var den samme som på Psychedelic Jungle, og utgivelsen ble den siste dokumentasjonen av The Cramps uten bassist. At de opererte uten bassist, la som vanlig ingen demper på verken musikken eller stemningen. Det var et band i storform som klemte ut fire nye, egne sanger og to coverversjoner. Det fenomenale omslaget, med Poison Ivy som trekkplaster, satte stemningen. Den voldsomme fikseringen på kvinners hemmeligheter og sexappell som kom til å dominere deres neste studioalbum, var i ferd med å vise sitt grisete, slemme jeg allerede på Smell Of Female (for en tittel!). Alle de fire nye sangene holdt høyt nivå, med den sedvanlige blandingen av rock & roll og rockabilly, oppdatert til åttitallets farlige, skitne bakgater. Nick Knox, Poison Ivy og Kid Congo skapte et gedigent, gyngende rabalder bak Lux, som også var i storform. Han viste til fulle at han heller ikke hadde problemer med å holde stilen fra scenen, med en stemme og fremtoning som red det harske rabalderet inn i rockens nirvana. Aller best av de egne låtene var Thee Most Exalted Potentate of Love og You Got Good Taste. De to coverlåtene ble også godt ivaretatt. Faster Pussycat, fra Russ Meyers film av samme navn, var en like perfekt låt for The Cramps som garasjeklassikeren Psychotic Reaction fra The Count Five.
I 1984 fikk de omsider gjennomført en større Europa-turné, etter å ha lett lenge etter en erstatter for Kid Congo, som ga seg etter Smell Of Female. I årene mellom 1984 og 1987 var de nok på toppen av sin popularitet. Spesielt i Storbritannia hadde de et stort publikum og solgte ut store konsertlokaler. I England hadde de vært en stor inspirasjonskilde for gothbevegelsen som dukket opp tidlig på åttitallet, særlig gjennom det visuelle uttrykket og stil.
Høsten 1985 spilte The Cramps inn sitt tredje studioalbum i Ocean Way Recording Studios i Hollywood. De var på dette tidspunktet redusert til en trio med Ivy, Lux og Nick Knox. Til forskjell fra tidligere var det nå bassgitar å høre. Poison Ivy spilte både gitar og bass på hele platen. I tillegg sang hun for første gang på en Cramps-plate, i duett med Lux på Kizmiaz, hvor de to turtelduene fremstod som Nancy Sinatra og Lee Hazlewood fra helvete i et exotica-inspirert arrangement. Ellers holdt de seg i samme musikalske univers som tidligere. Tittelen nikket til Elvis Presleys album fra 1959, og platen var dedikert til Ricky Nelson, hvis Lonesome Town de hadde coveret på Gravest Hits-EP-en.
Det låt fetere og tyngre enn tidligere, med en skarpere produksjon og mer tyngde i lydbildet, takket være bassens tydelige tilstedeværelse. Den oppdaterte rockabillyen svingte på uforlignelig vis. Ivy viste hvilken eminent fortolker og fornyer av denne musikken hun var, med herlig gitarspill og en forståelse, sammen med Knox, for hvordan denne tross alt begrensede musikken kunne svinge som lite annet. De hadde aldri vært sprekere i anslaget enn på åpningssporet How Far Can Too Far Go? Det var kanskje ingen stor fornyelse musikalsk sett, der de fortsatte å grave i garasjerock, rock & roll og rockabilly, men her hadde de perfeksjonert det hele. Selv om platen var «bedre» produsert, hadde trioen fortsatt punk og psykedelisk galskap i fullt monn. Alle sangene holdt godt nivå, med flere klassikere. Sanger som det nevnte åpningssporet, What’s Inside A Girl, Can Your Pussy Do The Dog, The Hot Pearl Snatch og Aloha From Hell var alle på høyde med det beste de hadde gjort. Det var også plass til aparte innfall, selv til The Cramps å være, som nevnte Kizmiaz, barnekoret på People Ain’t No Good og den hulkende balladen It’s Just That Song, som opprinnelig ble gjort av mytemakeren og galningen Charlie Feathers.
Mens Psychedelic Jungle hadde like mange coverlåter som originaler, hadde de denne gangen skrevet ni av elleve låter selv. De eneste unntakene var tradisjonssangen Chicken og den nevnte Feathers-balladen. Sangtitlene avslørte en stor endring i tekstinnholdet. De hadde alltid hatt interesse for usunn sex med usunne mennesker, men i like stor grad for B-film, pulpromaner og alt annet som smakte av B-kultur. Denne gangen måtte det meste annet spille mindre roller enn erotikken og sexen, eller nærmere bestemt griseriet. Låttitlene avslørte ikke den store subtiliteten, og det var nok heller ikke meningen. Lux og Ivy hadde naturligvis tunga godt plantet i kinnet. Og om noen lurte, var det Ivy som var den sterke kvinnen i bandet musikalsk sett, selv om Lux var en uovertruffen frontmann.
A Date With Elvis ble en solid fremgang også kommersielt sett, med salg på mer enn 250 000 eksemplarer i Europa og en topp 40-plassering på listene i Storbritannia. I USA var de imidlertid mer eller mindre glemt, og platen fikk utrolig nok ikke ordinær distribusjon der før i 1990.
Rating Smell Of Female: 7,5/10
Rating A Date With Elvis: 8,5/10
