Acid Bath – Paegan Terrorism Tactics (Rotten Records cd, 1996)

1) Paegan Love Song; 2) Bleed Me an Ocean; 3) Graveflower; 4) Diäb Soulé; 5) Locust Spawning; 6) Old Skin; 7) New Death Sensation; 8) Venus Blue; 9)13 Fingers; 10) New Corpse; 11) Dead Girl

Det tok litt over to år før Acid Bath fikk ut oppfølgeren til When The Kite String Pops. Som så mange andre amerikanske band hadde Acid Bath arbeidsmoralen i orden. Album nummer to ble mer eller mindre skrevet på veien, antagelig i en skranglet varebil på vei fra vannhull til vannhull i sørstatene. Paegan Terrorism Tactics kom i november 1996 og ble tatt imot med åpne armer av fans av sludge og alternativ metal. Bandet opplevde aldri særlig til salg, men de fikk en del omtale, og platene deres hadde høy status blant kjennere allerede mens bandet holdt på. Statusen har de beholdt. 

I likhet med debuten spilte de inn musikken på hjemlige trakter, denne gangen i Festival Recording Studios i Kenner, Louisiana, med Keith Falgout som produsent. Han hadde ingen imponerende CV, men hadde vært involvert i bandets demoinnspillinger tilbake i 1993 og skulle senere jobbe med andre bråkmakere fra sørstatene, som Crowbar og Soilent Green. Også denne gangen brukte de kunst av en drapsmann på omslaget. Valget falt på legen Jack Kevorkian, som hadde hjulpet over 130 mennesker med å ta sine egne liv, og som senere ble dømt for drap i én av sakene. Han var nok en mindre vanvittig type enn John Wayne Gacy, men kunsten hans var faktisk hakket mer infantil.

Louisianas grønne, fuktige sumplandskap var en perfekt scene for Acid Baths lumre sludge metal. Falgout ga Paegan Terrorism Tactics en klam klaustrofobisk lyd, som forsterket følelsen av at musikken satt fast i en farlig sump, der naturkreftene, rovdyr og ikke minst de fem musikernes indre demoner truet med å ta styringen. Mens debuten var vill og lurvete, var oppfølgeren mer forseggjort, med strammere produksjon og mer konsis låtskriving. Det gikk ikke på bekostning av kraften i låtene. Dax Riggs var fortsatt en glimrende sanger som vekslet mellom iltre skrik, hvisking og mer tradisjonell sang. De to gitaristene hadde nok en gang kommet opp med en haug fete riff som drev rabaldret fremover.

Selv om produksjonen var mektigere enn sist, befant de seg i samme musikalske landskap. Det betød en avsindig kombinasjon av doom og sludge, med et drag av death metal over det hele. Dessuten var det tydelige spor av de mest metalliske grungebandene, særlig Alice In Chains. Det gjaldt sangene og gitararbeidet, men også Riggs’ vokal, som tidvis lå ganske tett på Layne Staley. Og selv om musikken var et hakk mer gjennomarbeidet denne gangen, kunne de fortsatt gå helt av hengslene, som i den beske Locust Spawning, den grindcoreaktige New Corpse og den grinete 13 Fingers, mens Paegan Love Song, med sitt herlige gyng, tjente ekstra godt på den fyldigere produksjonen. Den var et høydepunkt, sammen med den skremmende Bleed Me An Ocean, der nikket til Alice in Chains var særlig tydelig. Og for ikke å glemme Graveflower, som hadde mye av den samme stemningen i seg.

Som på debuten hadde de gjort plass til et par akustiske sanger, og også denne gangen var de blant høydepunktene. New Death Sensation var en lise, en pustepause midt på platen. Den viste igjen hvilken sanger Riggs var på denne typen materiale. Han fikk hjelp av et glimrende arrangement med akustiske gitarer, keyboards og elektroniske effekter, alt båret av en dronene, slentrende melodi. Den påfølgende Venus Blue åpnet på lignende vis, men hisset seg opp underveis og endte som en slags ekstrem-metallisk powerballade, utrolig nok med godt resultat. Aller mest avdempet var sørstatsbluesen Dead Girl, som lå og lurte mot slutten. Her sang Riggs en problematisk tekst om en død jente hvis skrik han aldri ville få høre igjen, og om zombier som spiste støv i Mexico. Hmm.

Bare litt over to måneder etter at platen kom ut var det slutt for Acid Bath. Bassist Audie Pitre og foreldrene hans ble drept av en fyllekjører 23. januar 1997, og de gjenværende medlemmene oppløste bandet. Riggs og Mike Sanchez ga ut et album med Agents Of Oblivion i 2000, før Riggs konsentrerte seg om Deadboy & The Elephantmen og deretter soloplater. Sammy Duet spilte siden i Crowbar og Goatwhore.

Rating: 8/10