Grace Slick – Dreams (RCA LP, 1980)

1) Dreams; 2) El Diablo; 3) Face to the Wind; 4) Angel of Night; 5) Seasons; 6) Do It the Hard Way; 7) Full Moon Man; 8) Let It Go; 9) Garden of Man

Da Grace Slick fylte 40 år i 1979, hadde hun lagt bak seg et år med alkoholproblemer og et brudd med Jefferson Starship. Paul Kantner, hennes tidligere samboer og far til datteren hennes, hadde bedt henne forlate bandet. Det var litt av en avslutning på hennes andre tiår i musikkbransjen, der hun nesten konstant hadde vært i publikums søkelys. Tiden som nyskaper lå imidlertid bak henne. Det var lenge siden hun hadde levert musikk av betydning, og da syttitallet gikk mot slutten, havnet hun raskt i båsen for «boring old farts», fortjent eller ikke. Hun tok likevel tak i livet sitt, kom seg på beina igjen og bestemte seg for å lage sitt andre soloalbum.

Dreams ble spilt inn i studioer i New York og California i løpet av 1979. Hun samarbeidet med produsent og arrangør Ron Frangipane, som hadde hatt suksess med blant andre Janis Ian. Albumet ble spilt inn uten bidrag fra den gamle kretsen hennes. I tillegg til Frangipane var gitarist og låtskriver Scott Zito sentral. Den svenske gitaristen Georg Wadenius også spilte på de fleste låtene. Han hadde nylig avsluttet seks år i Blood, Sweat & Tears og ble brukt mye som studiomusiker på åttitallet. I motsetning til hennes første soloalbum, Manhole, som knapt solgte, ble Dreams et lite comeback. En 32. plass i USA og en 28. plass i Storbritannia var langt unna hva hun var vant til fra tiden i Airplane og Starship, men hun var tilbake og sto på egne ben.

Brukbart salg til tross, Dreams var et frustrerende, kaotisk album, der låtene hoppet fra den ene stilen til den andre, med lite annet til felles enn store arrangementer og et mondent voksenpreg Slick skrev fem av de ni låtene selv, mens Zito skrev to og andre sto bak de siste to. Hennes egne låter avsluttet side én og fylte hele side to.

Side en var virkelig blandet kost. I Let It Go og Do It The Hard Way tok hun utgangspunkt i erfaringene med å komme seg ut av rusmisbruket, uten at tekstene hadde den elegansen hun hadde vist tidligere. I tittelsporet, El Diablo og Seasons la hun seg tett på musikaltradisjonen. Seasons hørtes ut som en helvetesversjon av Those Were The Days, tatt opp på en tysk bierstube med et kor som låt som barn som ville være alle andre steder enn å kore for Slick. Hvordan var det mulig? Dreams var overfladisk easy listening, mens El Diablo hadde mer å by på. Det spanskinspirerte arrangementet var litt kult, alt hult melodrama til tross. Zito leverte arenarockeren Angel Of Night, som var en flau affære. Både på den og flere andre låter ble det tydelig at Slick hadde mistet noe av skarpheten i stemmen, noe som gjorde henne mer alminnelig enn tidligere.

Alle de fire sangene på side to var ballader. Her var Slick mer engasjert, med beskrivelser av det hun hadde vært gjennom, selv om tekstene var lite poetiske og vel banalt direkte. Dessverre var låtene rigget opp med store arrangementer og en voldsom patos som tok ut mye av kraften av det hun ville formidle. Det ble mye store følelser og melodrama å svelge unna. Dessuten var alle fire for lange, med spilletider fra snaut fem til drøyt seks minutter. Det var riktignok ting å hente, særlig i Full Moon Man og Garden Of Man, som hadde melodiske kvaliteter gjemt i de overdådige arrangementene. Men det var ikke nok til å redde Dreams fra havari.

Rating: 4/10