The Fall – The Frenz Experiment (Beggars Banquet LP 1988)

1) Frenz; 2) Carry Bag Man; 3) Get a Hotel; 4) Victoria; 5) Athlete Cured; 6) In These Times; 7) The Steak Place; 8) Bremen Nacht; 9) Guest Informant (excerpt); 10) Oswald Defence Lawyer    

Til tross for Mark E. Smiths motforestillinger mot det han kalte lett tilgjengelig musikk, fortsatte The Falls popularitet å øke utover åttitallet. Det skyldtes selvsagt en iherdig innsats gjennom en strøm av plater og høy konsertaktivitet, men også at musikken deres ble mer tilgjengelig, uten at de noen gang laget et album som var i nærheten av å være striglet. Det var nok en smart rekke singler som bidro til at The Frenz Experiment, deres tiende studioalbum, gikk helt til 19. plass på den britiske albumlisten. Da platen kom ut i slutten av februar 1988, hadde Smith og co. sluppet flere syvtommere som hadde blitt små hits.

De fulgte opp Bend Sinister med Hey! Luciani i desember 1986. Den nådde 59. plass og ble i april året fulgt opp med en versjon av R. Dean Taylors northern soul-klassiker There’s a Ghost In My House, som gikk til 30. plass. I oktober 1987 fulgte den fengende Hit The North, med en 57. plass, og endelig en versjon av The Kinks-klassikeren Victoria på nyåret 1988. Den nådde 35. plass. Victoria fikk også plass på LP-utgaven av The Frenz Experiment. Flere av de andre nevnte låtene var med på forskjellige CD-utgaver, men her forholder jeg meg til LP-en.

The Frenz Experiment ble spilt inn i løpet av andre halvår 1987, i Abbey Road Studios, i Brixton og i Manchester. John Leckie og The Fall hadde kommet til veis ende med samarbeidet på Bend Sinister, og denne gangen var det Simon Rogers som produserte det meste av musikken, med hjelp fra The Falls gamle venn Grant Showbiz og noen andre. Rogers hadde vært medlem av gruppen fra og med This Nation’s Saving Grace, men var ikke lenger en del av den faste besetningen. Han bidro likevel med gitar, keyboards, saksofon og kor, og fortsatte samarbeidet med The Fall også etter dette albumet.

Marcia Schofield på keyboards og kor var ny siden sist, og det er kanskje på tide med en oppdatering på hvem som nå var med i gruppen. I tillegg til Mark E. Smith på vokal og elektrisk piano og Brix Smith på gitar og kor bestod besetningen av Craig Scanlon på gitar og kor, Steve Hanley på bass og kor, Simon Wolstencroft på trommer og kor og nevnte Schofield.

Denne gangen ble resultatet ganske annerledes enn Bend Sinisters tilknappede gnaging og obstruksjonstendenser. The Frenz Experiment var, om ikke bombastisk, så i alle fall «stor» i lyden og rytmisk moderne – Smith må ha hørt på hiphop – uten å låte polert. Det var rett ut trivelig å høre The Fall i disse lydmessige omgivelsene. Det platen dessverre hadde til felles med forgjengeren, var et ujevnt låtmateriale. Som sist var det flere herlige høydepunkter, men også noen låter med The Fall på autopilot. Heldigvis var det mye å glede seg over i tekstene til Smith også på de svakere sporene, når man først fikk dekodet hva han forsøkte å si. Totalt sett var platen ett hakk bedre enn forrige forsøk, men det var fortsatt et stykke opp til bandets største bragder.

Det åpnet med fornøyelige Frenz, der Smith med en viss stolthet proklamerte at «My friends don’t amount to one hand» over slumrende rytmer. Carry Bag Man løftet intensiteten og stemningen i tekst og musikk. Her identifiserte Mark seg med mannen som foretrakk enkle bæreposer, til tross for at foreldrene til Brix hadde kjøpt en flott koffert og håndbagasje til svigersønnen. Get A Hotel var The Fall på autopilot. Teksten handlet om at Simon Rogers var lei av å ha herr og fru Smith boende hos seg, derav oppfordringen i tittelen. Victoria reddet mye av side en. The Falls versjon av et av Ray Davies’ største øyeblikk var glimrende og fullt på høyde med Mr. Pharmacist, coverlåten som var høydepunktet på Bend Sinister. Avsluttende Athlete Cured hadde derimot ikke særlig mye løft i seg.

Side to åpnet glimrende med postpunk møter rockabilly i In These Times. Her tok Smith for seg elendigheten i det moderne livet omkring 1987 og fikk i tillegg lagt inn noen spark mot U2, som hadde engasjert The Fall som oppvarmingsband under en konsert på Elland Road, hjemmebanen til Leeds United. Det var takken! The Steak Place var ikke all verden til låt, men hadde et løst og forlokkende arrangement med akustiske gitarer og piano som reddet dagen. Den fungerte som en utmerket oppvarming til The Frenz Experiments store høydepunkt, den lange og knusende Bremen Nacht, der alt falt på plass. Et kontant og tørt trommespill ble supplert av Simon Rogers’ honkende saksofon, atonale gitarer og en Smith som tok for seg et turnéstopp i den tyske byen. Bremen Nacht var der oppe blant The Classical og de andre kraut- og dronerockhøydepunktene i katalogen deres.

Etter det 39 sekunder lange Guest Informant (Excerpt) ble platen avsluttet med kule Oswald Defence Lawyer. Den slepte seg av gårde i fart type middels minus, mens Smith, med hjertelig hjelp fra hele gjengen i refrenget, dro seg gjennom en tekst basert på fjernsynsprogrammet On Trial: Lee Harvey Oswald fra 1986. Der ble det gjennomført en fiktiv rettssak mot Oswald, og Smith mente at forsvarsadvokaten Gerry Spence var håpløs.

The Frenz Experiment ble The Falls største kommersielle suksess til da, men har aldri blitt vurdert særlig høyt av den harde kjernen blant fansen. Platen var da heller ikke blant deres beste, men det var en god del å ta med seg også herfra. Den bør som et minimum høres noen ganger av alle med interesse for et av åttitallets definitive band.

Rating: 7/10