Jefferson Starship – Freedom at Point Zero (Grunt/RCA LP, 1979)

1) Jane; 2) Lightning Rose (Carry the Fire); 3) Things to Come; 4) Awakening; 5) Girl with the Hungry Eyes; 6) Just the Same; 7) Rock Music; 8) Fading Lady Light; 9) Freedom at Point Zero (Climbing Tiger Mountain through the Sky)

I 1978 begynte det å rakne i sømmene for Jefferson Starship. Trommeslager John Barbata måtte trekke seg etter å ha blitt alvorlig skadet i en bilulykke. Marty Balin hadde nektet å turnere i 1977, noe som satte en stopper for bandets turnéring, og i oktober 1978 takket han helt for seg. Grace Slick ramlet ned i et ukontrollert alkoholmisbruk, noe som resulterte i en stadig mer «original» oppførsel. Det toppet seg under en konsert i Hamburg sommeren 1978, der hun tok en Basil Fawlty og gjentatte ganger spurte publikum hvem som hadde vunnet krigen. Etter denne hendelsen fikk hennes tidligere samboer og musikalske sjelevenn Paul Kantner nok og ba henne forlate bandet, noe hun gikk med på. Hun skulle dukke opp igjen rundt neste sving, men i 1979 hadde bandets mistet sine to viktigste vokalister.

Paul Kantner, som dermed var det eneste originalmedlemmet fra Jefferson Airplane som var igjen i Starship, tok tak. Han hentet inn den britiske trommeslageren Aynsley Dunbar som erstatter for Barbata. Dunbar kom fra trommestolen i Journey, men hadde tidligere spilt med flere av Frank Zappas mest legendariske besetninger tidlig på syttitallet, vært medlem av John Mayall’s Bluesbreakers og arbeidet med David Bowie, Jeff Beck og en hel haug andre størrelser. Kantner hentet også inn Mickey Thomas som ny sanger. Thomas hadde noen år i Elvin Bishop Group bak seg og fikk sitt store gjennombrudd da han sang på Bishops store hit fra 1976, den herlige blue-eyed soul-balladen Fooled Around And Fell In Love. Med sitt store register var Thomas en typisk amerikansk vokalist for hardrock og AOR.

Med de to nye medlemmene på plass, sammen med Kantner, Craig Chaquico, David Freiberg og engelskmannen Pete Sears, var bandet klart til å gå videre. Kantner bestemte seg også for å bryte med gamle mønstre. I stedet for å bruke Wally Heider Studios i San Francisco tok de denne gangen i bruk The Record Plant i Los Angeles og Sausalito, med Ron Nevison som produsent. Nevison hadde vært tekniker for The Who og Bad Company før han innledet en lang karriere som produsent. Før han begynte å jobbe med Jefferson Starship, hadde han blant annet produsert Nightlife for Thin Lizzy og flere plater med UFO.

Med ny vokalist og ny produsent endte Jefferson Starship opp med en plate som la seg godt til rette et sted mellom AOR og radiovennlig hardrock. Resultatet var deres beste album siden Red Octopus i 1975. Låtmaterialet var bedre denne gangen, og selv om Freedom at Point Zero var polert og kalkulert, hadde platen sine lyspunkter. Det platekjøpende publikum var tydeligvis enig og sendte albumet opp til tiendeplass i USA. Salget ble drevet av singelen Jane, som ble en stor hit. Den låt mest av alt som noe Toto, som debuterte i 1978, kunne ha laget, og hadde den samme uimotståelige blandingen av radiovennlig pop og hardrock.

Kantner var mer engasjert i låtskrivingen enn han hadde vært på lenge, og bidro på fem av ni låter. Jane er allerede nevnt. Lightning Rose (Carry The Fire) kombinerte hans typiske hippiehymner med moderne AOR og var en av de bedre melodiene han hadde skrevet på en stund. På Things To Come og Girl With The Hungry Eyes var han mindre heldig. Her forsøkte han seg på noe som minnet om new wave à la The Cars, blandet med den typiske, rufsete Airplane-samsangen, uten at melodiene løftet seg over det trivielle. Tittelsporet var mer vellykket, med mye av den samme stilen som Lightning Rose, og ble en helt grei avslutning på platen.

Pete Sears og kona Jeannette skrev den åtte minutter lange Awakening, en ballade som kombinerte powerballadens pompøsitet med progressiv rock og gitarsoloer fra hardrocken. Det kunne ha vært oppskriften på en katastrofe, men resultatet var underholdende. Katastrofe var imidlertid den eneste mulige beskrivelsen på den grusomme Rock Music, skrevet av Craig Chaquico og Jeannette Sears: en hul og nedrig «hymne» til rocken, så tom for innhold at den burde ha vært forbudt. Men en liten hit ble den. Fru Sears og Chaquico var mer heldige med Just The Same, der tankene igjen gikk til Toto. Uten helt å nå opp til den gjengens bedre låter leverte de et helt greit stykke poprock.

Rating: 6/10