The Fall – Bend Sinister (Beggars Banquet LP, 1986)

1) R.O.D; 2) Dktr. Faustus; 3) Shoulder Pads 1#; 4) Mr Pharmacist; 5) Gross Chapel; 6) US 80’s–90’s; 7) Terry Waite Sez; 8) Bournemouth Runner; 9) Riddler!; 10) Shoulder Pads 2#

The Falls kommersielle stjerne fortsatte å stige. Med The Wonderful And Frightening World Of The Fall kom de for første gang inn på de ordinære salgslistene i Storbritannia, med 62. plass som beste plassering. This Nation’s Saving Grace nådde 54. plass og Bend Sinister helt opp til 36. plass. Suksessen må sies å ha kommet delvis til tross for, og ikke på grunn av, Mark E. Smith. Han hadde flere ganger uttalt at han ikke likte lett tilgjengelig musikk, og denne gangen var han klar for å krabbe inn i seg selv igjen, med musikken på slep. Han kranglet med John Leckie om lydbildet og beskyldte produsenten for å drukne musikken i psykedeliske fiksfakserier. Det gikk hardest utover tangentene til Simon Rogers, som Smith mer eller mindre fjernet fra miksen etter at Leckie og fru Brix hadde gitt dem plass i lydbildet. Han var også på krigsstien overfor medlemmene i bandet. Trommeslager Karl Burns fikk sparken før innspillingen. Han ble midlertidig erstattet av tidligere medlem Paul Hanley, før Simon Wolstencroft kom på plass som permanent medlem. Hanley og Wolstencroft delte dermed på trommejobben på Bend Sinister.

Innspillingen foregikk delvis i selveste Abbey Road Studios, i et rom som ifølge Brix Smith var så stort at de kunne spille badminton der inne. Det var litt av et skifte fra tidligere tider. Veien fra det halvveis fungerende ikke-studioet der Dragnet ble spilt inn, til EMIs høyborg var lang. Innspillingen i et av popmusikkens mest definerende studioer førte imidlertid ikke til noen himmelsk inspirasjon eller vilje til å åpne musikken videre fra This Nation’s Saving Grace.

Bend Sinister, med en tittel Brix hentet fra Vladimir Nabokovs roman av samme navn, ble tvert imot det mest klaustrofobiske The Fall-albumet siden Dragnet, selv om lyden lå ganske mange hakk over andrealbumet. Bend Sinister var den første platen deres som man virkelig måtte jobbe med for å få skikkelig utbytte av. Den skled sakte, men sikkert på plass i katalogen og hadde definitivt et knippe gode låter, men som helhet var den vanskelig å ta til hjertet. For første gang var det mulig å merke en viss slitasje. Smiths tekster var fortsatt inspirerte, kronglete og morsomme, men på flere låter hevet ikke det musikalske seg over det jevne.

Shoulder Pads 1# og 2#, med Smiths plystring og en uvanlig fremtredende bruk av elektroniske instrumenter, ble lett glemt. Det samme gjaldt Terry Waite Sez, til tross for en smart tekst om Terry Waite, utsendingen til erkebiskopen av Canterbury. Han ble kidnappet av islamister i Beirut kort tid etter at Bend Sinister kom ut. Flørten med hiphoprytmer på U.S. 80’s–90’s var heller ikke spesielt vellykket. Det samme gjaldt Bournemouth Runner, låten om frekkasen som stakk av med The Falls scenedekorasjoner. Her ramlet The Fall ned i det velkjente, som for så vidt var et godt sted å være, men den manglet den utålmodige, dekonstruerende og rastløst søkende ånden fra deres beste øyeblikk.

Resten av platen var derimot The Fall i godt gjenge. Aller best var den knusende versjonen av Mr. Pharmacist, en garasjerockklassiker som opprinnelig ble spilt inn av amerikanske The Other Half i 1966. Teksten, med sin bønn om piller som kunne gjøre livet bedre, passet Smith som hånd i hanske. Mr. Pharmacist innledet en periode der The Fall skulle gjøre flere virkelig gode coverlåter, og ble en liten hit med en 75. plass i Storbritannia.

Det rumlende og tunge hovedverket Gross Chapel – British Grenadiers rullet frem over syv minutter, med Smith fablende om et publikumsopprør på en The Fall-konsert, blandet med en hyllest til det britiske militæret (!). Riddler! hentet navnet fra en av skurkene i Batman-universet og var mørk postpunk av beste merke. Det samme var R.O.D., med den fulle tittelen Realm Of Dusk, som hadde platens beste popmelodi og gitarer som minnet om samtidige amerikanske gitarband. Dktr. Faustus var en tilnærmet duett mellom Brix og Mark, hvor sistnevnte bæljet sin del av teksten gjennom en megafon kjøpt på Woolworths, over repeterende gitarriff, popløft i stikket og bastant tromming.

Rating: 7/10