Timothy Leary & Ash Ra Tempel – Seven Up (Die Kosmische Kuriere LP, 1973)

1) Space: I) Downtown; II) Power Drive; III) Right Hand Lover; IV) Velvet Genes; 2) Time

: I) Timeship; II) Neuron; III) She 

Amerikaneren Timothy Leary arbeidet som klinisk psykolog ved selveste Harvard University da han etablerte Harvard Psilocybin Project i 1960. Der undersøkte han den terapeutiske virkningen av psilocybin og LSD. Han hadde hatt en psykedelisk opplevelse av de sjeldne etter å ha spist sopp i Mexico, og ble i en periode det akademiske alibiet og frontfiguren for bruk av psykedeliske stoffer i forskjellige sammenhenger. Han mistet stillingen ved Harvard i 1963 etter langvarig strid rundt forskningen. Det hadde blant annet kommet påstander om at han tok stoffene selv og presset studenter til å delta i forsøkene.

Leary ble varmt omfavnet av motkulturelle krefter i USA, inkludert poeten Allen Ginsberg og ikke minst hippiebevegelsen. Grateful Dead spilte lange, improviserte konserter på de såkalte Acid Tests, der LSD fløt fritt, mens Leary ble stoffets mest profilerte offentlige talsmann. Det offisielle USA var mindre entusiastisk. Myndighetene var konstant etter ham, og etter en rekke arrestasjoner og en fengselsdom klarte han å rømme fra fengselet og forlate USA. Etter et opphold i Algerie søkte han tilflukt i Sveits, der han i 1972 kom i kontakt med Rolf-Ulrich Kaiser og medlemmer av Ash Ra Tempel.

Leary og Ash Ra Tempel ble enige om å lage et album basert på amerikanerens teori om de syv nivåene av bevissthet. De kunne ikke spille inn i Vest-Tyskland, ettersom Leary risikerte å bli arrestert dersom han forlot Sveits. Göttsching, Hartmut Enke og diverse hjelpere tok med seg halvferdig musikk til Bern, hvor Seven Up ble spilt inn. Tittelen viste til de syv stadiene, men også til historien om at Leary «frisket opp» musikernes drikkevarer, blant annet 7 Up, med LSD.

Albumet hadde to lange hovedspor med titlene Space og Time, som igjen var delt inn i til sammen syv deler, i tråd med Learys teori. De fire delene på side én var basert på mer eller mindre tradisjonell elektrisk blues. Innledningsvis var det både overraskende og skuffende, med en kvinnelig vokalist som sang over en traurig, generisk bluesballade. Det tok imidlertid ikke lang tid før elektroniske effekter à la tidlig Tangerine Dream braste inn. Store flak av strømtåke dirret i tørr luft, forskjellige stemmer, inkludert Learys, falt inn i og ut av lydbildet, og bluesrocken kom og gikk. Det var unektelig grenseløst psykedelisk, helt inn i det absurde, og stort sett fornøyelig lytting. Unntaket var den mislykkede tredje delen, Right Hand Lover, som bød på overraskende machopreget bluesposering, antagelig med Brian Barritt på vokal. Alt i alt var Space litt skuffende. Til tross for den elleville bruken av stemmer og elektronikk var den for jordet i tradisjonell bluesrock, noe som gjorde at helheten aldri helt satt.

Side to var en annen skål. Her fløt det hele ut av tiden; Time var en passende tittel, må vite,  på mye av den samme måten som Suche & Liebe fra Schwingungen. Skyer av romsøppel drev fra høyttaler til høyttaler, mens gitar og trommer hisset og tirret i stadig sterkere grad. Etter noen minutter roet musikken seg, og lytteren ble tatt med langt, langt ut «dit», hvor bare Tangerine Dream rundt Zeit noen gang hadde oppholdt seg. Deretter gjorde den myke inspirasjonen fra Pink Floyd à la A Saucerful of Secrets seg gang gjeldende. Etter rundt 15 minutter kom Leary inn med hviskende tale og kvinnestemmer i bakgrunnen. Det var ikke langt unna den definitive psykedeliske opplevelsen.

Det tok tid før musikken ble utgitt på plate. Først året etter, i 1973, ble Seven Up utgitt, som den første utgivelsen på Rolf-Ulrich Kaisers nye underetikett Die Kosmischen Kuriere, som var sterkt inspirert av Learys ideer.

Rating: 7/10