DHG – Supervillain Outcast (Moonfog cd, 2007)

1) Dushman (Instrumental); 2) Vendetta Assassin; 3) The Snuff Dreams Are Made Of; 4) Horrorizon; 5) Foe vs. Foe; 6) Secret Identity (Instrumental); 7) The Vile Delinquents; 8) Unaltered Beast; 9) Apocalypticism; 10) Chrome Balaclava (Instrumental); 11) Ghostforce Soul Constrictor; 12) All Is Not Self; 13) Supervillain Serum; 14) Cellar Door (Instrumental); 15) 21st-Century Devil

Det gikk åtte før før DHG fulgte opp 666 International. Mye hadde skjedd i løpet av den lange perioden, men bandets evne til å være totalt kompromissløse var fortsatt til stede, mer enn noen gang faktisk. At eneste gjenværende medlem fra forrige album var Vicotnik (Yusaf Parvez), forandret ikke på den saken. Det skal legges til at Czral (Carl-Michael Eide), som var med sist, bidro med trommespill, men da Supervillain Outcast ble utgitt var han ikke lenger medlem av bandet. Eide ble alvorlig skadet etter et fall fra en leilighet i femte etasje, noe som førte til at han ble sittende i rullestol. Han kom seg imidlertid på beina igjen etter en lang rekonvalesens.

Denne gangen overlot Vicotnik det meste av vokalen til Mathew McNerney, aka Kvohst. McNerney var engelsk, men hadde oppholdt seg mye i Norden og hadde blant annet vært med i Code sammen med Vicotnik. I 2009 etablerte han enmannsprosjektet Hexvessel, som trafikkerte folkrockstier av det mer gjengrodde slaget. Christian Eidskrem, aka Clandestine, spilte bass, mens Tom Kvålsvoll tok seg av gitarene. Begge hadde vært med i Paradigma på nittitallet.

Den nye kvartetten spilte inn platen i det uforlignelig titulerte Skrekk og Skru Studio allerede sommeren 2003, mens sangen ser ut til å ha blitt lagt på i 2005 og miksingen fullført i 2009. Med andre ord en uhorvelig lang prosess, men det stod ikke i veien for at resultatet ble nok et glimrende album.

Om noen hadde trodd at DHG ville gli bort fra ekstrem metal og over i sjangrene som hadde inspirert 666 International, gikk det ikke mange sekunder før den misforståelsen var feid av banen. Etter en kort innledning stormet Vendetta Assassin i vei med hamrende blastbeats, brølende vokal, heftige riff og all verdens elektroniske fiksfakserier i en sanseløs miks. DHG var mer kaotiske og iltre enn noen gang, og det var en sann fornøyelse å bli omfavnet av stormen de pisket opp. I motsetning til på forgjengeren slapp de sjeldnere foten av gasspedalen denne gangen, og kompleksiteten var løftet enda et par hakk, noe de færreste vel hadde trodd var mulig. Black metal fikk større plass i et lydbilde det tok tid å venne seg til, selv om det fortsatt var rikelig med elementer av elektronisk musikk, avantgarde, industrirock og goth.

Supervillain Outcast var musikk av det mest ekstreme og brutale slaget, men hadde samtidig en imponerende dybde og en uendelig mengde detaljer. Det var en forunderlig ubalanse i lydbildet, der bassen så godt som glimret med sitt fravær. Trommene var tørre og spartanske i klangen, selv om spillet isolert sett var fenomenalt. Det er neppe tvil om at produksjonen var et bevisst kunstnerisk valg, og det fungerte, i den forstand at resultatet ble enda mer fremmedgjørende og urovekkende. Heller ikke denne gangen tok bandet fanger, og slik sett minnet platen kanskje mest om villskapen og kompromissløsheten på Monumental Possession. Samtidig fantes det øyeblikk av nesten salig skjønnhet og popmelodier, som ga små glimt av veien inn til stormens øye.

Tekstene ble skrevet av Vicotnik, og i McNerney hadde han funnet en formidabel formidler av den mørke galskapen han hadde kokt sammen. Engelskmannen brølte, hvisket og sang som en korgutt om hverandre. Det formelig luktet kaos, galskap og fare. Innsatsen hans var like sjelsettende og avgjørende som Aldrahns vokal hadde vært på Kronet til konge.

Rating: 8,5/10