Pearl Jam – Yield (Epic cd, 1998)

1) Brain of J.; 2) Faithful; 3) No Way; 4) Given to Fly; 5) Wishlist; 6) Pilate; 7) Do the Evolution; 8) Red Bar; 9) MFC; 10) Low Light; 11) In Hiding; 12) Push Me, Pull Me; 13) All Those Yesterdays

I 1998 inngikk Pearl Jam våpenhvile med Ticketmaster, da bandet forstod at de var avhengig av selskapet for at fansen skulle få sett bandet i gode nok omgivelser over hele USA. De holdt likevel, etter beste evne, bruken av billettgiganten til et minimum, ifølge dem selv. Det var nok en bitter pille å svelge for Vedder og resten av gjengen, for de hadde lagt ikke så rent lite prestisje i bataljen med «Corporate America». Noe av det samme hadde vært tilfelle med platene, hvor de hadde eksperimentert med musikk et godt stykke utover folkeskikken, i alle fall slik det store publikum definerte den. Problemer med turnering og fallende platesalg hadde medført at de hadde falt litt av radaren, selv om de fortsatt var et stort band globalt. Fredspipen med Ticketmaster ble fulgt av en omfattende turné, som fulgte opp deres femte studioalbum Yield, som kom ut på nyåret 1998, og senere dokumentert på livealbumet Live On Two Legs i november samme år.

Yield innebar en forsiktig kommersiell nyorientering. Det var det mest konsise og radiovennlige albumet siden debuten, uten at det gikk på bekostning av kvaliteten, heller tvert imot. De fem spilte inn platen i flere runder i løpet av 1997, men den oppdelte prosessen skadet denne gangen verken resultatet eller opplevelsen av et helhetlig album.

Yield var en rendyrket rockeplate, med en kombinasjon av krasse rockere og mer avslappede låter, men alltid med melodi og kommunikasjon med publikum langt fremme i pannebrasken. Selv om kruttpakker som Do The Evolution og Brain of J. smakte av punkrocken fra forgjengerne, var tonen mer behersket denne gangen, uten at det ble søvndyssende eller uinteressant av den grunn, tvert imot. Platen var mer et bandprosjekt enn de to forgjengerne, som i stor grad hadde vært drevet frem av Vedder. Han stod fortsatt bak de fleste tekstene, men også de andre medlemmene meldte seg på ved flere anledninger. Komponeringen av låtene var broderlig fordelt mellom medlemmene. Yield var dermed mer en samlet innsats enn noe de hadde levert siden de første platene, og det var merkbart. De samarbeidet fortsatt med produsent Brendan O’Brien, som etter alle solemerker hadde en enklere jobb denne gangen, med en gjeng som fungerte bedre sammen. Yield var organisk og energisk, og minnet alle om hvilket formidabelt band denne gjengen var på sitt beste. De hadde funnet en ny groove, et driv det var få rockeband forunt å ha, og som løftet den konforme rockemusikken deres ut av konvensjonene og inn i sitt eget univers. No Way, Given To Fly og Pilate var glimrende eksempler på det, der evnen til å kombinere lys og skygge, kraft og fintfølelse skapte store øyeblikk.

Vedder sang bedre enn noensinne. Tekstene fortsatte den innadvendte orienteringen fra No Code, og platen var nærmest fri for høylytte proklamasjoner. Flere av sangene hentet direkte inspirasjon fra klassisk litteratur, som Pilate, inspirert av Mikhail Bulgakovs Mesteren og Margarita, og In Hiding, med inspirasjon fra Charles Bukowski. Albumtittelen var hentet fra Daniel Quinns roman Ishmael, der en sentral tematikk var menneskehetens behov for å vike plass for naturen.

Yield var mer eller mindre feilfri frem til og med spor sju, Do The Evolution. Jack Irons’ ett minutt lange perkusjonsstykke fungerte som innledning til en liten dupp i albumets andre halvdel, der MFC og Push Me, Pull Me var mer på det jevne. Balladene Low Light og All Those Yesterdays holdt imidlertid kvaliteten oppe.

Rating: 8/10