The Fall – Dragnet (Step Forward LP, 1979)

1) Psykick Dancehall; 2) A Figure Walks; 3) Printhead; 4) Dice Man; 5) Before the Moon Falls; 6) Your Heart Out; 7) Muzorewi’s Daughter; 8) Flat of Angles; 9) Choc-Stock; 10) Spectre Vs Rector; 11) Put Away

Det gikk bare syv måneder før The Fall var tilbake med album nummer to. I mellomtiden hadde det skjedd store endringer i besetningen. Karl Burns, Martin Bramah og Yvonne Pawlett var ute av dansen. Bramah etablerte The Blue Orchids sammen med Una Baines og ga ut det glimrende albumet The Greatest Hit (Money Mountain) i 1982. Smith var ikke sen med å erstatte de tre. De to tenåringene Craig Scanlon (gitar) og Steve Hanley (bass) hadde jobbet som roadier for The Fall. De var også medlemmer i Staff 9, som hadde varmet opp for Smith og co. Da Hanley overtok bassen, skiftet Marc Riley til gitar, samtidig som han tok ansvaret for keyboard.

Om man hører Live At The Witch Trials og Dragnet uten å vite hvilket av de to som var debutalbumet, vil de fleste sannsynligvis tippe at Dragnet kom først. Det var fort gjort å tenke at den trange kjellerlyden på Dragnet ble ryddet av veien på album nummer to, men slik var det som kjent ikke. The Fall gikk bevisst bort fra det velproduserte lydbildet på debuten til Dragnets kjellerproduksjon. Smith ønsket en råere, mindre avklart lyd, og det oppnådde han til fulle. Dragnet bar i seg lyden av en fuktig, kald kjeller i Nord-England, men hadde likevel kvaliteter som gjorde lyttingen til en fryd. Dragnet var skarp, mørk, grusete og slem på herlig vis.

Denne gangen hadde bandet altså to gitarister, som fikk god plass til å boltre seg. Det var på ingen måte mulig å beskrive Riley og Scanlon som virtuoser, men de sparket opp ramme, kantete riff og gnurende, atonale stikk, som skranglet mellom rytmeseksjonens intense, repeterende driv og den mystiske, mytiske Mark E. Smith i front. Smith hadde tydeligvis ikke brukt tiden siden debutplaten på sangtimer. Om mulig gneldret han verre enn noen gang, mens han snakkesang seg gjennom tekster med referanser i alle retninger. Det var alltid givende å fordype seg i tekstene hans, der meningen ofte var begravd bak underlige, kamuflerte titler og tekstlinjer. Bak tittelen Psykick Dancehall skjulte det seg blant annet henvisninger til Helen Duncan, den siste skotten som ble dømt som heks og fikk ni måneders fengsel, og til en spiritistkirke i Prestwich, drevet av moren til Smiths kjæreste og The Falls manager, Kay Carroll. Musikkjournalistene fikk sitt i Printhead, og selvmytologiseringen fortsatte i Before The Moon Falls, der Smith proklamerte at bandet var detektiver og «We work under the name The Fall». Musikerkolleger fikk sitt i Dice Man: «Do all these musicians / Have a social conscience? / Well, only in their front rooms.»

Mørk paranoia fikk god plass i låter som A Figure Walks Behind You, Muzorewi’s Daughter, Flat Of Angels og Spectre vs Rector. I Muzorewi’s Daughter trakk Smith en bisarr parallell mellom folk fra Manchester og den rhodesiske biskopen og nasjonalistlederen Abel Muzorewa. Alle de fire sistnevnte sangene var bygget over grinete gitarfigurer og repeterende, seige, tribale rytmer, som halte Smith og resten av gjengen sakte mot fortapelsen. De slepende, «onde» låtene ble kombinert med rockabilly som punk i heftige saker som Psykick Dancehall, Printhead og den absurde Put Away. Aller sterkest inntrykk gjorde den trykkende, slimete Spectre vs Rector, der platens feteste riff ble kombinert med en produksjon så råtten at det hørtes ut som om noen hadde stappet en walkman opp i baken på en gås og trykket på record. A Figure Walks Behind You og Muzorewi’s Daughter lå heller ikke langt bak i sug og hekt, og det var ingen bortkastede låter på Dragnet.

Dragnet viste frem The Fall som et band med noe av den mørkeste avantrocken siden The Velvet Underground. Da de i tillegg hadde sin generasjons beste penn og frontfigur, var det meste på plass.

Rating: 8,5/10