Pearl Jam – Lightning Bolt (Monkeywrench cd, 2013)

1) Getaway; 2) Mind Your Manners; 3) My Father’s Son; 4) Sirens; 5) Lightning Bolt; 6) Infallible; 7) Pendulum; 8) Swallowed Whole; 9) Let the Records Play; 10) Sleeping by Myself; 11) Yellow Moon; 12) Future Days

Det gikk fire år mellom Backspacer og Lightning Bolt, men det betydde som kjent ikke at veteranene i Pearl Jam hadde tilbrakt mye tid på sofaen. I mellomtiden hadde de feiret 20-årsjubileet med film, konsertplater og turné. Som vanlig begynte de arbeidet med en ny plate mellom slagene, denne gangen i 2011. Lightning Bolt kom ikke ut før i oktober 2013, etter at de hadde tatt en pause i innspillingene i 2012. Da ble de usikre på hva de egentlig ville med musikken sin denne gangen, gikk de tilbake til tegnebrettet og kom opp med flere nye sanger.

Brendan O’Brien produserte, som han hadde gjort ved forrige korsvei og mange ganger tidligere i bandets karriere. Hans tilbakekomst bak spakene i forbindelse med Backspacer hadde frigjort energi og kreativitet hos alle involverte, og de forsøkte nok å gjenta suksessen. Det viste seg at det skulle bli mer komplisert denne gangen. Etter det jublende, lettbeinte overskuddsprosjektet Backspacer var det tilbake til normalen med Lightning Bolt, som var et mer tradisjonelt Pearl Jam-album. Onde tunger kunne sikkert si at de ikke hadde endret seg stort siden Yield i 1998. De ble også anklaget for å lage voksenrock, noe som vel må være tidenes dummeste argument. De var jo middelaldrende! At de var satt i sin form, var det likevel liten tvil om, og det var vanskelig å få den helt store entusiasmen i møtet med Lightning Bolt. Det gikk i tradisjonelle Pearl Jam-vendinger, med den sedvanlige kombinasjonen av rockere og folkinspirerte ting. Den uforskammede friskheten fra sist var mindre til stede. Så var det naturligvis en gjeng latterlig talentfulle musikere involvert, og de dummet seg ikke ut denne gangen heller, selv om Lightning Bolt ikke var blant deres sprekeste plater.

Tekstene bar også preg av at det var voksne mennesker som var på farten. Dødelighet og aldring var tema flere steder, og Vedder sang med sedvanlig innlevelse. Han var også innom faste favorittemaer som kritikk av samfunnsutviklingen og kjærlighetens mange sider.

Medlemmene delte på låtskrivingen, uten at det ble de store forskjellene mellom sangene av den grunn. Alt låt som Pearl Jam-musikk, med Vedders lett gjenkjennelige sang, skarpt gitarspill fra Gossard og McCready og en supertett rytmeseksjon i bunn. Det ble noe vel gjenkjennelig over det hele denne gangen. Det var liten ingen for overraskelser, til tross for medlemmenes smått insisterende prat om at platen inneholdt eksperimenter og ting de ikke hadde forsøkt før. De hadde naturligvis hørt ut som sitt eget unike jeg i en halv mannsalder, men det hadde stort sett vært en liten vri på ting, eller så sterk kvalitet på materialet at det var tvingende nødvendig å spisse ørene. Denne gangen holdt det med et nødskrik, selv om det som nevnt alltid var en svir å høre lyden av deres knirkete stadionrock.

Redningen var mest de akustisk baserte balladene. Det lå tre stykker etter hverandre avslutningsvis. Så får heller hipsterungdommen kalle dem gamle gubber for min del. Det var ikke til hinder for at Sleeping by Myself, som også var med på Vedders soloalbum fra 2011, Yellow Moon og Future Days var vakre, holdbare sanger med den rette blandingen av sødme og nostalgi. Andre sanger det var verdt å merke seg, var My Father’s Son, som la seg tett på The Who og balladene Sirens og Pendulum, hvor Vedder leverte sine beste sangprestasjoner på platen.

Rating: 7/10