Jefferson Starship – Earth (Grunt LP, 1978)

1) Love Too Good; 2) Count on Me; 3) Take Your Time; 4) Crazy Feelin; 5) Skateboard; 6) Fire; 7) Show Yourself; 8) Runaway; 9) All Nite Long

Jefferson Starship beholdt det kommersielle momentet de litt overraskende fikk med Dragon Fly i 1974 gjennom resten av syttitallet. Red Octopus, Spitfire og Earth solgte til platina i hjemlandet, og alle beveget seg i de høyere skylagene på salgslistene.

Earth var den svakeste platen levert av noen av medlemmene i Jefferson-kretsen så langt. Det stod ikke i veien for godt salg. Platen gikk til femteplass og hadde flere hitsingler. Count On Me nådde 8.-plass, mens Runaway kom til 12.-plass. At Crazy Feelin’, et smått skamløst forsøk på å gjenta suksessen til Miracles, måtte nøye seg med 54.-plass, fikk så være.

Besetningen var den samme som tidligere. Veteranene fra Jefferson Airplane tok seg av solosangen, med Balin og Slick i front på fire spor hver, mens Kantner nøyde seg med ett. De tre var imidlertid ikke like dominerende når det gjaldt låtskrivingen. Marty Balin skrev teksten til én sang, mens Grace Slick skrev tre tekster og én melodi. Paul Kantner nøyde seg med å bidra på All Nite Long, sammen med flere av de andre medlemmene i bandet. Det beskjedne bidraget fra de tre var et bilde på den kunstneriske krisen de var kommet inn i.

De mindre sentrale medlemmene og diverse venner og forbindelser kom opp med resten av materialet, som stort sett besto av lett forglemmelig softrock og pop. Det lille som var av særpreg, kom fra de tre nevnte veteranene, men selv ikke de var helt seg selv. Dermed ble resultatet et nedslående svakt album, all kommersiell suksess til tross. Earth fremsto som et kalkulert forsøk på å gjenskape suksessen til forgjengerne, noe de merkelig nok lyktes med salgsmessig. For denne gangen var det langt mellom sterke refrenger og fengende hooks. Det var vanskelig å bruke karakteristikken rockeband på denne gjengen da vi skrev 1978. Det eneste som minnet om gamle tider i så måte, var nevnte All Nite Long, hvor Paul Kantner viste at det fortsatt sto til liv, med en av sine typiske rockehymner, dog uten at resultatet nådde opp til tidligere høyder.

Grace Slicks stemme var i behold, og den umiskjennelige hun ga låtene hun sang en viss karakter. Særlig gjaldt det Love Too Good og Show Yourself. Sistnevnte var et spark til den systematiske korrupsjonen i amerikansk politikk, hvor store selskaper i realiteten hadde eid det politiske systemet og enkeltpolitikere gjennom store deler av det foregående århundret. Marty Balin var fortsatt en sterk sanger, men materialet han fikk å jobbe med var semmert; Count On Me, Crazy Feelin’ og Fire var sukkersøt, klisjéfylt popsoul. For å kompensere for låtenes selvfølgeligheter tok Balin litt vel hardt i, med det resultat at han låt affektert og kavende. Både Count On Me og Crazy Feelin’ var skrevet av Balins kamerat og korist Jesse Barish, som ikke var i stand til å skape varige låter men kunne lage hits. Det skulle han ha.

Rating: 5/10