Bowery Electric – Bowery Electric (Kranky cd, 1995)

1) Sounds in Motion; 2) Next to Nothing; 3) Long Way Down; 4) Another Road; 5) Over and Over; 6) Deep Sky Objects; 7) Slow Thrills; 8) Out of Phase; 9) Drift Away

Bowery Electric ble stiftet av Lawrence Chandler og Martha Schwendener i New York på slutten av 1993. Ingen av de to hadde noe å vise til av tidligere bravader på platefronten da de debuterte som Bowery Electric med en dobbel, selvtitulert syvtommer i 1994. Den inneholdt fire låter og ble spilt inn med hjelp av New York-legenden og mangsysleren Kramer; solokarriere, gruppene Bongwater, B.A.L.L. og Shockabilly, og diverse produksjonsjobber var noe av det den hyperaktive mannen drev med. Utgivelsen fikk en viss oppmerksomhet, blant annet fra det da ferske plateselskapet Kranky fra Chicago, som signerte duoen.

Bowery Electrics selvtitulerte debutalbum fikk katalognummer Krank007, og dermed æren av å være blant de første numrene i katalogen til det kresne selskapet. Chandler og Schwendener passet utmerket inn i på Kranky, sammen med Jessamine, Labradford, Dadamah, Flies Inside The Sun og Roy Montgomery. Duoen var kanskje en smule mindre avantgardistisk enn de nevnte, men deres støvete, drømmende shoegaze passet likevel som hånd i hanske med de øvrige navnene. Kranky gjorde sjelden blundere, og heller ikke da de signerte Bowery Electric.

Debutalbumet ble spilt inn i Hartford, Connecticut, sammen med tekniker Michael Deming, som også var i startgropen av sin karriere. De fikk også hjelp av trommeslager Michael Johngren. Chandler spilte gitar og sang, mens Schwendener trakterte bass og sang hun også. De ni låtene gled sakte av gårde, med nestenhviskende vokal, duse lag på lag av gitarer, dryppende bass og trommer som dro musikken gjennom tomme bygater. For dette var urban musikk, musikk for sene nattetimer i mindre velstående bydeler, uten at uttrykket var skremmende av den grunn. Det var knapt mulig å få med seg hva de to sang, slik at sangen først og fremst fungerte som et atmosfærisk og stemningsskapende element, sammen med resten av instrumentene.

Bowery Electric var et stykke tidstypisk shoegaze i tradisjonen etter britiske størrelser som Chapterhouse og Slowdive, med spor av popfantasiene til Lush og de amerikanske kollegene i Lovesliescrushings overstyrte støyfantasier. Musikken var ikke knusende og støyende som My Bloody Valentine, men putret forsiktig, med feberfantasier kamuflert som rockelåter; utflytende sådanne. Sangene var fri for tradisjonell oppbygging med vers og refreng, og nøyde seg stort sett med å være, tempererte og tilbakeholdne, før de slapp ut damp en gang iblant, som i den eminente, kontante Deep Sky Objects. Slow Thrills var nettopp det tittelen antydet, og var også et frempek mot den triphop-flørtende oppfølgeren som fulgte året etter.

«Bowery Electric» var strømførende rock som ambient, med puls og smarte og hektende arrangementer som avslørte små og store hemmeligheter om man gikk inn i boblen platen var. Gitarene gikk aldri helt i rødt, men hadde hele veien tilstrekkelig med grus i røret til at musikken berørte og ikke ble steril. Platen var en øvelse i tilbakeholdenhet og tålmodighet, som kom ut av det med et hypnotisk stykke rockemusikk utenfor allfarvei, men som likevel var ganske lett tilgjengelig.

Det beste eksemplet var den eminente Next To Nothing, hvor de brakte de nevnte britiske gruppenes shoegaze over Atlanteren og skapte en amerikansk utgave, med mye av det samme som søstrene og brødrene på balløya, men også med en tydelig smak av amerikansk storby. I Long Way Down kanaliserte de sine indre Spacemen 3 uten å dumme seg ut, der de storøyd så opp til undergrunnrockens giganter.

Rating: 7,5/10