Dax Riggs – We Sing Of Only Blood Or Love (Fat Possum Records cd, 2007)
1) Demon Tied to a Chair in My Brain; 2) Didn’t Know Yet What I’d Know When I Was Bleedin’; 3) Night is the Notion; 4) Radiation Blues; 5) The Terrors of Nightlife; 6) A Spinning Song; 7) Truth in the Dark; 8) Ouroboros; 9) Living is Suicide; 10) Forgot I Was Alive; 11) Ghost Movement; 12) Dog-Headed Whore; 13) The Wall of Death; 14) Scarlett of Heaven nor Hell; 15) Dethbryte
På hjemmesiden til Dax Riggs fantes følgende beskrivelse av mannens karriere og utvikling:
«From the swamps of southern Louisiana comes the apocalyptic folk rock of Dax Riggs: starting with the teenage death metal of Acidbath on through the gothic dixie-fried trash rock of deadboy and the Elephantmen, Dax has opened for artists as diverse as Queens of the Stone Age to Leon Russell. Like Leadbelly with a devil on his back… Outsider music, for your dying radios, in the basement at the end of the world».
Dèt var en presis beskrivelse av hva Dax David Riggs hadde drevet med frem til han debuterte som soloartist med We Sing Of Only Blood Or Love i 2007. Han ble født i Evansville i Indiana i 1973, og selv om han oppholdt seg i Florida som tenåring, hadde han stort sett base i Louisiana, noe som alltid ble reflektert i musikken hans. Han debuterte som plateartist med metalbandet Acid Bath, som ga ut to album i henholdsvis 1994 og 1996, før bandet gikk i oppløsning i 1997 etter at et av medlemmene omkom i en bilulykke. Hans neste prosjekt var det kortlivede Agents Of Oblivion, som ga ut ett album i 2000, der hardrock møtte blues og folk. Deretter fulgte to plater med Deadboy And The Elephant Men, før han gikk solo i 2007.
Riggs hadde beveget seg fra rå metal til mer tradisjonell rockemusikk med røtter i garasjerock, folk og blues. Tekstuniverset hans hadde hele tiden vært utpreget gotisk, med indre demoner, død og fordervelse, hvor triste skjebner slepte seg frem gjennom livet. Lyrikken var full av symboler og bilder. Han beveget seg i en tekstsjanger som var mye benyttet i populærmusikken, og det var nok av eksempler på at slike universer ble hule og melodramatiske. Det unngikk Riggs nesten alltid. Til tross for at temaene var mer enn velkjente, hadde han en egen vri på tingene og var flink til å komme opp med originale bilder. Det gjorde han også på We Sing Of Only Blood Or Love, hvor titler som Demon Tied To A Chair In My Brain, Living Is Suicide, Forgot I Was Alive og Scarlett Of Heaven Nor Hell viste at han ikke hadde mistet evnen til å overraske og skape interesse.
På sitt første soloalbum samarbeidet Riggs med Matt Sweeney, som ble en sentral musiker på platen og produserte sammen med Riggs selv. Sweeney hadde bakgrunn fra Chavez, som ga ut to sterke album med stram gitarrock på nittitallet. Han var også med i det kortlivede prosjektet Zwan sammen med Billy Corgan (The Smashing Pumpkins) i 2003. Han samarbeidet også med Will Oldham. I tillegg til Sweeney og Riggs bidro flere musikere som sistnevnte kjente fra tidligere prosjekter.
We Sing Of Only Blood Or Love inneholdt 15 sanger og var unnagjort på 35 minutter. Her var det ikke noe unødvendig fett. Sangene var konsise, med få soloer. Alt var konsentrert rundt stemmen og tekstene til Riggs, med melodier som hele veien bar og løftet. Musikken hadde tydelige innslag av amerikansk blues og folk, med små drypp av country. Men det var aldri tvil om at We Sing Of Only Blood Or Love først og fremst var en rockeplate. Albumet var opprinnelig ment å være det tredje fra Deadboy And The Elephant Men, men da den siste besetningen, med kun Riggs og trommeslager Tess Brunet, avsluttet samarbeidet, ble det et soloalbum av det hele.
Det var visse linjer å trekke til Deadboys svanesang, den garasjerockende We Are Night Sky, men We Sing Of Only Blood Or Love hadde større variasjon og en bredere palett å spille på.
Den mørke bluesrocken lente seg mer mot både hardrock, blues og folk og var en bedre plate på alle vis. Riggs var en formidabel vokalist og kunne både skrike og være var, gjerne i samme sang. Gitarer, piano, rumlende bass og trommer dro lytteren inn i mannens univers, der det var litt lys, tross alt. Musikken var for så vidt sær, men ikke på noe vis ugjennomtrengelig, og mange av sangene hadde en umiddelbar melodiøsitet som raskt gjorde at man følte seg hjemme i Riggs’ verden. Han var ikke bare flink med tekster, han komponerte også sterke sanger. Det var ikke et dårlig spor på platen. Sangene var korte, så korte at det var fristende å høre dem en gang til med en gang.
Platen bør treffe alle som har sans for Nick Cave, The Gun Club og gjerne Townes van Zandt. Begynn med den eneste coverlåten, en glimrende versjon av Richard Thompsons klassiker Wall of Death.
Rating: 8/10
