The Fall – Shift-Work (Fontana LP, 1991)
Side 1 – Earth’s Impossible Day: 1) So What About It?; 2) Idiot Joy Showland; 3) Edinburgh Man; 4) Pittsville Direkt; 5) The Book of Lies; 6) The War Against Intelligence; Side 2 – Notebooks Out Plagiarists: 7) Shift-Work; 8) You Haven’t Found It Yet; 9) The Mixer; 10) A Lot of Wind; 11) Rose; 12) Sinister Waltz
Før Martin Bramah og kjæresten Marcia Schofield fikk sparken, rakk The Fall å spille inn noen låter. I august 1990 kom EP-en The Dredger, med Big Boppers White Lightning som hovedspor. Den krabbet inn på listene, med en 56. plass som bestenotering. Samme måned hadde bandet en vellykket opptreden på Reading-festivalen. Etter noen år på slutten av åttitallet hvor de ikke var like heite og måtte vike plass for acid house og Madchester-scenen, med The Stone Roses og Happy Mondays i spissen, var de tilbake som «indie-darlings» på begynnelsen av nittitallet. At de slapp en relativt svak singel i High Tension Line og fulgte den opp med en video hvor medlemmene var kledd opp i naziregalier, dempet ikke populariteten. Smith var tydelig i sin avstandstagen fra nazistene og ga uttrykk for at hele stuntet var et spark til andre artisters blodfattige og kalkulerte forsøk på å sjokkere, forsøk som alltid ble gjennomført innenfor en sikker ramme av karrierebygging. Smith hadde som vanlig heller ikke mye til overs for nyere britiske band, som fikk så hatten passet i Idiot Joy Showland, der de ble sammenlignet med Freddie & The Dreamers.
Med Bramah og Schofield ute var The Fall redusert til en kvartett da de spilte inn Shift-Work på slutten av 1990. Craig Leon fortsatte som produsent, men Smith kastet også andre navn inn i miksen. Ett av dem var Robert Gordon (nei, verken den amerikanske musikeren eller journalisten med samme navn). Gordon var medlem av Forgemasters, som hadde æren av å gi ut den første platen på Warp Records med singelen Track With No Name. Gordon produserte tre låter på Shift-Work, blant annet den dansevennlige, heftige So What About It? som åpnet platen og satte standarden. Det var en av de mest umiddelbare sangene til The Fall noensinne, med et deilig driv og en intens tilstedeværelse.
Smith ville at Shift-Work skulle være enklere og mer tilgjengelig enn tidligere plater. En del av metoden var å redusere besetningen til fire medlemmer og gi dem som var igjen godt med boltreplass. I tillegg var Smith veldig fornøyd med produsent Leon, som han omtalte som et geni. Også gitarist Craig Scanlon fikk mye ros i intervjuer, og han fikk breie seg, selv om Shift-Work var godt marinert i keyboards og elektronikk.
The Fall lyktes med å lage et tilgjengelig og fengende album uten å gå på akkord med bandets modus operandi. De kunne fortsatt levere skarp kunstrock, og i tekstene sparket Smith som vanlig i flere retninger, noen ganger med ren gift i avleveringene, som i den nevnte dissekeringen av nye britiske band. Han hadde imidlertid også en vakker, ren hyllest til Edinburgh, byen hvor han hadde tilbrakt 18 måneder rundt tiårsskiftet. Hyllesten var lagt som spor nummer tre på side én, samme plass som den like eventyrlige Bill Is Dead hadde hatt på Extricate.
Trippelpunchen som åpnet albumet, med So What About It? Idiot Joy Showland og Edinburgh Man, var den sterkeste åpningen på et Fall-album siden This Nation’s Saving Grace. Selv om denne skyhøye standarden ikke ble opprettholdt gjennom hele veien, var det ingen svake øyeblikk, verken i form av lettvinte pastisjer på tidligere arbeider eller saboterende eksperimenter. Produsent Craig Leon fikk hjelp av Grant Showbiz, bandets gamle svirebror. Både Pittsville Direkt og The Book Of Lies fulgte opp på et godt, om ikke like grenseløst, nivå, før side én ble avsluttet med mektige The War Against Intelligence, låten som opprinnelig var ment å gi albumet tittel. Gulfkrigen fikk Smith og plateselskapet til å tenke seg om en gang til, men sangteksten var et sterkt oppgjør med en samfunnsutvikling hvor det å gjøre ting med intelligens og skikkelighet var i ferd med å forsvinne til fordel for enkle løsninger og snarveier, enten det gjaldt politikk, boligbygging eller andre forhold. Og folk leste jo ikke bøker lenger, som Smith utdypet i intervjuer. Lyder det kjent?
Side to åpnet med tittelsporet, som var nok et lett tilgjengelig og fengende spor. Det drev stilig av sted, mens Smith sang en ganske rørende tekst om det å jobbe skift og hva det kunne gjøre med kjærligheten. Det var en slags fortvilet rotløshet i sangen, en opplevelse som ble videreført i den akustisk-elektroniske You Haven’t Found It Yet. I A Lot Of Wind tok Smith for seg de snakkende hodene på britisk formiddags-tv. Han var naturligvis ikke nådig. Tomprat var mannen ikke svak for. Rose var enda en sjeldent vakker og tilgjengelig sang, som muligens handlet om ekskona Brix. Etter at hun ble dumpet av Smith, fant hun sammen med fiolinisten Nigel Kennedy og fikk suksess med sitt eget band The Adult Net.
Det ble merkelig nok ikke sluppet noen singler fra Shift-Work, men albumet gikk til 17. plass på den britiske salgslisten. Det var bestenotering for The Fall.
Rating: 8,5/10
