Deadboy & the Elephantmen – We Are Night Sky (Fat Possum Records cd, 2006)
1) Stop, I’m Already Dead; 2) No Rainbow; 3) How Long the Night Was; 4) Ancient Man; 5) Dressed in Smoke; 6) Blood Music; 7) Walking Stick; 8) Kissed by Lightning; 9) Misadventures of Dope; 10) Break it Off; 11) Evil Friend; 12 What the Stars Have Eaten
Dax Riggs slet med å få kontinuitet i prosjektene han involverte seg i. Acid Bath sprakk på grunn av et tragisk dødsfall, mens Agents Of Oblivion ga seg etter ett album. Da besetningen som spilte inn debutalbumet til Deadboy & The Elephant Men også sprakk, ble det nok en bekreftelse på at det var vanskelig å få ting til å vare. Denne gangen ga Riggs imidlertid ikke slipp på bandnavnet og forsøkte å samle en ny besetning. Overraskende nok endte Deadboy & The Elephant Men mark II opp som en duo, med Tess Brunet på trommer og Riggs selv på gitar og sang. Tess var som Riggs født og oppvokst i Louisiana, men bodde i New York da de to ble en duo.
Riggs og Brunet spilte inn We Are The Night Sky i 2005, som ble utgitt i fysisk format i februar 2006, etter å ha vært tilgjengelig noen måneder på nettet. For mange ble album nummer to det første møtet med Deadboy, takket være Fat Possum, som sørget for skikkelig distribusjon, i motsetning til debuten, som var vanskelig å få tak i. God distribusjon og mange konserter gjorde at duoen fikk en god del oppmerksomhet. Henry Rollins hadde slått seg opp som programleder på radio og tv etter å ha lagt musikkarrieren på hylla, og brukte tid og krefter på å promotere Riggs og Brunet. At We Are The Night Sky var mer direkte og tilgjengelig enn det Riggs hadde drevet med tidligere, var neppe avgjørende for Rollins, som ikke gikk av veien for litt kvalifisert rabalder. Men det bidro nok til oppmerksomheten fra indierockpressen og tidvis veldig gode anmeldelser.
For det var ingen tvil om at We Are The Night Sky var noe helt annet enn forgjengeren. Den dype, seige og swampy bluesrocken fra debuten var forlatt til fordel for et enklere, mer kontant uttrykk. En duo med en mann og en kvinne sendte i 2005 unektelig tankene i retning av The White Stripes. Jack og Meg White hadde slått igjennom med dunder og brak i 2003, da deres fjerde album Elephant ble en kjempehit, med en topp 10-plassering på Billboard og mer enn to millioner solgte eksemplarer bare i USA. Og musikken til Deadboy minnet definitivt om det The White Stripes drev med. Begge baserte seg på en kombinasjon av kontant garasjerock med blueshelning på den ene siden og folk- og countryinspirerte ting på den andre. Riggs og Jack White hadde begge en sjelden intensitet i stemmen, selv om de ikke hadde samme stemmeleie. Alle disse likhetene var ikke til hinder for at Deadboy hadde en egen identitet. Riggs var fortsatt en formidabel historieforteller og sanger, og produksjonen lå tett på grensen til det klaustrofobiske, uten at det hindret de to i å piske opp en storm når det var nødvendig. Det var også flere sterke låter på platen, som Stop I’m Already Dead, Evil Friend og ikke minst Dressed In Smoke. Likevel var formatet og stilen litt begrensende, og platen nådde ikke helt opp til de høydene man hadde blitt vant til fra Riggs, enten det var med Acid Bath, Agents Of Oblivion eller det første Deadboy-albumet. Denne gangen fremstod han mer alminnelig enn talentet hans skulle tilsi. Det var likevel ikke til hinder for at platen hadde kraft og stil og var verdt å hente frem om man ville ha et skudd garasjeinspirert, bluesbasert rock & roll.
I 2006 sa Tess Brunet takk for seg, noe som ble slutten for Deadboy & The Elephant Men. Dax Riggs konsentrerte seg deretter om en solokarriere.
Rating: 7/10
