Marty Balin – Balin (EMI America LP, 1981)

1) Hearts; 2) You Left Your Mark on Me; 3) Lydia!; 4) Atlanta Lady; 5) Spotlight; 6) I Do Believe in You; 7) Elvis and Marilyn; 8) Tell Me More; 9) Music Is the Light

Marty Balin – Lucky (EMI America LP, 1983)

1) Born to Be a Winner; 2) What Do People Like?; 3) Just Like That; Do It for Love; 4) What Love Is; 5) Heart of Stone; 6) Palm of Your Hand; 7) Will You Forever; 8) All We Really Need; 9) When Love Comes

Etter det kortvarige eventyret med Bodacious D.F. ble Marty Balin med i Jefferson Starship, fra 1974 til 1978. Her sang han på deres største hits i perioden, med Miracles fra 1975 som den største suksessen. Den nådde tredjeplass i USA og dro med seg albumet Red Octopus, som gikk helt til topps og solgte til dobbelt platina.

I 1979 satte han opp en rockopera, uten å delta på scenen selv, om en stjerne som ble kastet i fengsel fordi han ikke klarte å lage hits for plateselskapet. Handlingen var etter sigende et spark til tidligere Airplane-manager Matthew Katz, som lå i rettslige tvister med medlemmene i årevis.

I 1981 startet Balin en solokarriere med et selvtitulert debutalbum. Han fikk brukbar suksess. Albumet nådde 35. plass, mens singelen Hearts ble en topp 10-hit og ble fulgt opp av Atlanta Lady, som gikk til 27. plass. Begge singlene ble komponert av Jesse Barish, som også hadde skrevet noe for Jefferson Starship. De syv andre låtene ble hovedsakelig komponert av utenforstående låtskrivere. Balin selv var bare med på å skrive én sang.

«Balin» inneholdt polert softrock, discopop og poprock à la 1981. Han la seg midt i gata og må ha hatt et godt øye til suksessen med Miracles noen år tidligere. Han sang om kjærlighetens lengsler med sin innsmigrende stemme, og selv om han tidvis hadde overraskende problemer med å holde tonen, hadde han sjarmen intakt. Dessverre var det få låter som hevet seg over det ordinære. Det var ingen originale vendinger å finne, og anstrengelsene for å skape et salgbart produkt som passet på radio, ga muligens avkastning i kroner, men i mindre grad kunstnerisk suksess. Å høre låter som Hearts, Atlanta Lady og Lydia på radio var hyggelig nok, og platen var et ok supplement til grilling på terrassen, men det stoppet der. Og hva tenkte Balin på da han valgte seg Elvis and Marilyn? Av alle sangene Leon Russell hadde bidratt til å skrive, valgte han en av de verste.

I februar 1983 fulgte Lucky, som ikke var særlig «lucky» hva kommersiell suksess angikk, til tross for at Balin skrøt av å være en født vinner i åpningssporet. Platen floppet og nådde kun 156. plass på Billboard. Singlene fra platen gjorde heller ikke særlig mye av seg, med henholdsvis 63. plass for What Love Is og 107. plass for Do It For Love. Det snodige var at Lucky var et bedre album enn Balin. Det var mulig at Marty fremmedgjorde publikum ved å vende seg bort fra softrocken på forrige plate og over mot Springsteen-light, som i det nevnte åpningssporet, ispedd doser av AOR og popsoul. Det låt polert og profesjonelt, og som sist var det forutsigbart i sin formelbaserte tilnærming til låtskriving og fremføring. Men Balin virket mer engasjert enn sist, og lydbildet hadde mer bitt, selv om det også denne gangen manglet de virkelig sterke sangene. I et år med storselgere fra Michael Jackson, Men At Work, The Police, Hall & Oates og Prince forsvant Lucky raskt fra det store publikums oppmerksomhet, om platen noen gang fikk den.

Lucky ble Balins siste plate på EMI America. Et par år senere ble han med i KBC Band sammen med sine gamle kolleger Paul Kantner og Jack Casady. Han var også med på Jefferson Airplanes comebackalbum i 1989.

Rating Balin: 5/10

Rating Lucky: 6/10