Manuel Göttsching / Ash Ra Tempel – New Age Of Earth (Isadora LP, 1976)
1) Sunrain; 2) Ocean Of Tenderness; 3) Deep Distance; 4) Nightdust
Fra mars til juni 1976 var Manuel Göttsching i studio sammen med Michael Hoenig, som hjalp til med miks og produksjon av musikken Göttsching spilte inn som eneste musiker. Det var en viss interesse for tysk rock i Frankrike på dette tidspunktet, noe som medførte at RCAs franske datterselskap Aurora ga ut innspillingene senere samme år. New Age Of Earth ble opprinnelig utgitt som et album av Manuel Göttsching / Ash Ra Tempel. Det var først i forbindelse med reutgivelsen på Virgin året etter at platen ble kreditert Ashra, noe som har medført at den har blitt regnet som «debutplaten» til Göttschings nye prosjekt. Dette til tross for at han først opptrådte under Ashra-navnet i august 1977, på en konsert i Regent’s Park i London.
Historiske fiksfakserier er naturligvis ikke like viktige som musikken. Det er mer sentralt at New Age Of Earth har blitt stående som et tidlig og sentralt verk i ambientmusikken. Platen har vært å finne på lister over tidenes beste og mest innflytelsesrike ambientutgivelser, og fikk også stor innflytelse på new age-sjangeren, som utviklet seg mer eller mindre parallelt med ambient fra slutten av syttitallet og gjennom åttitallet.
Göttsching brukte ARP Odyssey, Farfisa Syntorchestra, EMS Synthi A, en EKO-rytmemaskin og en Gibson SG-gitar. Gitaren spilte en mindre sentral rolle denne gangen og dukket først og fremst opp som «gjestearbeider» på tampen av et par av sporene. Synthesizere og keyboards dominerte en instrumental, progressiv elektronisk musikk som lente seg tungt mot det Klaus Schulze og Tangerine Dream drev med. Det var for så vidt ikke nytt for Manuel, men der han tidligere mest hadde kjørt gitarene gjennom diverse omformere og ekkomaskiner, gikk han denne gangen rett til tangentene. Slik ble han noe mindre unik. Det var flere som opererte i det samme (mine)feltet på denne tiden, men Göttsching skapte herlig musikk likevel, som stakk seg ut. Han hadde sine egne små vrier, noe som gjorde at det var en rød tråd til det han hadde drevet med tidligere. Det var særlig den hypnotiske, repeterende pulsen som var gjenkjennelig. Sammen med evnen til å skape skjønnhet med små virkemidler var den med på å skille ham ut. Han var ikke redd for å lene seg på det meditative og behagelige, noe som gjorde at New Age Of Earth tidvis nærmet seg det melodramatiske og det hult pene. Særlig den ultramyke Ocean Of Tenderness (bare tittelen da!) lå og vippet på grensen til det tomt behagelige. Samtidig var det en klar opplevelse av ektefølt musikk, med en tilnærming som ikke søkte annet enn å vise frem et ærlig jeg. Dessuten varierte han stemningene og atmosfæren, og de tre øvrige sporene bød på spenning og velbehag i godt samspill.
Åpningssporet Sunrain hadde et latinsk driv over seg; om rytmemaskiner kunne svinge, gjorde de det her, i den livsbejaende, lyse åpningen. Ocean Of Tenderness er nevnt. Den dyttet deg ned i synthdynene, og det var behagelig å oppholde seg der i 12 minutter. Den kortere Deep Distance spilte også på sitt pene utseende, men hadde en sterkere rytmisk puls som sendte tankene til bilkjøring i stille bygater nattestid. Det akutt vakre i de tre første sporene ble smart utlignet på platens hovedspor, den 21 minutter lange Nightdust, som hadde en smak av noe mørkere, mer urovekkende og full av undring som den var. Nightdust var fullt på høyde med det mesterne i Tangerine Dream presterte i inspirerte stunder, og var en klassiker innen spaceambient. På høyt volum hjemme i stua ble man raskt transportert ut i en kald ørken, liggende på ryggen og tittende på stjernene.
Rating: 8,5/10
