The Kelley Deal 6000 – Go to the Sugar Altar (Nice Records cd, 1996)
1) Canyon; 2) How About Hero; 3) Dammit; 4) Sugar; 5) A Hundred Tires; 6) Head of the Cult; 7) Nice; 8) Trixie Delicious; 9) Marooned; 10) Tick Tock; 11) Mr. Goodnight
The Kelley Deal 6000 – Boom! Boom! Boom! (Nice Records cd, 1997)
1) Shag; 2) Future Boy; 3) Baby I’m King; 4) When He Calls Me Kitten; 5) Brillo Hunt; 6) Box; 7) Stripper; 8) Where Did The Home Team Go; 9) Confidence Girl; 10) Total War; 11) Scary; 12) My Boyfriend Died; 13; Drum Solo; 14) Skylark; 15) Get the Writing off My Back
I 1996 og 1997 ga Kelley Deal ut to album med The Kelley Deal 6000, begge på eget selskap. Hun startet bandet etter et opphold på avrusning, og fikk med seg Marty Nedrich på bass, Steve Salett på gitar og Nick Hook på trommer. Selv sang hun og spilte gitar. Deal komponerte også de fleste av sangene. Ingen av de tre musikerne hun hadde med seg hadde særlig å vise til, men de passet godt til Deals løse, eksperimenterende versjon av alternativ gitarrock.
Med The Kelley Deal 6000 fikk Deal utløp for oppsamlet energi og kreativt overskudd. Selv om Nick Hook ble erstattet av Todd Johnston på den andre platen, var albumene mer eller mindre skåret over samme lest. Boom! Boom! Boom! var riktignok noe mer konvensjonelt arrangert og produsert, men begge platene låt som uvørne lillesøstre til The Breeders. Kelleys vokal lå tett på søsterens, men hadde en egen rølpete sjarm, der hun varierte mellom søt pikestemme, humørfylt jubel og punkete hyl.
Go To The Sugar Mountain ble pyntet med trompet, lap steel, Hammond-orgel, kastanjetter og ståltrommer, noe som skilte musikken fra den jevne hopen av nittitallets gitarrock. På de første seks sangene holdt platen seg ganske tradisjonelt i Pixies- og Breeders-land, med gitarbasert pop vekslende med punk og støyrock. Særlig Canyon, How About Hero og den hikkende balladen Sugar var fengende, gøyal rock. Utover platen tok de fire seg større friheter med form og farge. Nice var en knirkete ballade med Deals stemme overstyrt og skurrende, lengtende etter noe. Trixie Delicious var en irriterende, ensformig ikke-låt, med akustisk gitar og Deal som hylte etter Trixie. Den drøye halvtimen det hele pågikk, ble avsluttet med den skrukkete, skurrende instrumentalballaden Mr. Goodnight, som ikke var mer enn en upolert ettertanke.
Boom! Boom! Boom!, som ble spilt inn i løpet av drøyt to uker på nyåret 1997, hadde den samme uvørne sjarmen som debuten. Det åpnet med kunstferdig poprock i dstilige Shag (Deal-søstrene fornektet seg ikke!), som burde ha blitt en indiehit. Deretter gikk veien videre til støyrock i Future Boy, søte og skumle balladerier i Baby, I’m King og neddempet countryfolk i When He Calls Me Kitten, før Brillo Hunt manet frem spøkelsene etter særlig Pixies og The Breeders igjen. Det var en stilig og fengende innledning, og de fire holdt stort sett stilen gjennom de 41 minuttene det pågikk. De tok seg likevel friheter denne gangen også, som i den snurrige Box, i Stripper, med sin tilgjorte amatørfaktor på grensen til det infantile, og i den slemme, truende Total War, med kun trommer og sang.
Selv om eksperimentene ikke var særlig vellykkede denne gangen, var det flere fine, konvensjonelle sanger å ta til seg, som balladene Where Did The Hometeam, Scary og Skylark. Kelley hadde i det hele tatt godt grep om balladene, som hun sang med inderlighet uten å bli pompøs. Her trakk hun hipsterpanseret til side og lot lytteren slippe inn til nervetrådene. Det ble varmt og sterkt uten å bli upassende privat.
Ingen av de to platene til The Kelley Deal 6000 var perfekte rockeplater eller spesielt «viktige», men de var underholdende og vel verdt en lytt. Begge hørte med i historien om The Breeders.
Etter å ha turnert med Boom! Boom! Boom! la Kelley Deal gruppen til side og ble med i The Breeders igjen. Tvillingsøsteren hadde da reaktivert bandet etter å ha brukt et par år på The Amps.
Rating The Kelley Deal 6000 – Go to the Sugar Altar: 7/10
The Kelley Deal 6000 – Boom! Boom! Boom!: 7/0
