Arab Strap – Monday at the Hug & Pint (Chemikal Underground cd, 2003)

1) The Shy Retirer; 2) Meanwhile, At The Bar, A Drunkard Muses; 3) Fucking Little Bastards; 4) Peep-Peep; 5) Flirt; 6) Who Named The Days; 7) Loch Leven Intro; 8) Loch Leven; 9) Glue; 10) Act Of War; 11) Serenade; 12) The Week Never Starts Around Here; 13) Pica Luna

Etter utgivelsen av The Red Thread i 2001 tok Malcolm Middleton og Aiden Moffat en pause fra Arab Strap. Både Moffat og Middleton benyttet anledningen til å utgi soloalbum i 2002. Solodebutene ble starten på fruktbare solokarrierer for begge to. Middleton slapp 5:14 Fluoxytine Seagull Alcohol John Nicotine i september 2002. Her sang han selv, over sparsomme arrangementer for gitar og keyboards. Albumet fikk velfortjent god mottagelse.

Aiden Moffat solodebuterte under navnet Lucky Pierre, med albumet Hypnogogia. Hypnogogia var overraskende nok et instrumentalalbum, noe som sikkert skuffet de som ikke fikk nok av Moffats slørende, stemningsskapende vokal. Plata var likevel vel verdt en lytt, der Moffat tryllet frem lumre stemninger med enkle virkemidler.

Etter den kreative pausen fra Arab Strap, var det tid for gruppas femte album. Sett i ettertid synes pausen å ha vært fornuftig, for da de kom sammen igjen var det med fornyet kraft og vigør. Monday At The Hug & Pint ble sluppet i april 2003, og var produsert av Moffat og Middleton, med hjelp fra Geoff Allen. Gledelig nok ble resultatet det beste albumet gruppa noen gang hadde laget.

Monday At The Hug & Pint var fortsettelse av taktikk og virkemidler Arab Strap hadde benyttet tidligere, men det var også fornyelse å finne. For det første var låtmaterialet fastere i fisken. Sangene var gjennomgående melodisterke, stemningsskapende og fengende. Arab Strap hadde skrevet mange sterke sanger også tidligere, men her var hele albumet gjennomgående sterkt og fengslende. For det andre var lydbildet luftig, med plass til flere teksturer og instrumenter, selv om det fortsatt var lett å høre at det var Arab Strap som var på ferde. Monday At The Hug & Pint slapp lyset inn, noe som kledde låtene og skapte energi i musikken.

For det tredje tok vokalist Aiden Moffat større sats, og sang mer ut enn han hadde gjort tidligere. Det var mindre av den innadvendte mumlingen, som kunne bli lite engasjerende når dosene ble album-store. Da Moffat sang ut hørtes også  hans herlige dialekt bedre, som kledde tekstene og universet til Arab Strap så godt.

Tekstene var preget av tiden etter Moffats samlivsbrudd, bruddet som han tematiserte og sang om på det foregående albumet, The Red Thread. Monday At the Hug & Pint tok for seg de to årene etter oppbruddet, hvor Moffat stort sett gikk på byen hver dag. Det overrasket ingen som hadde hørt de tidligere platene til Arab Strap at Moffat ikke fokuserte på de lyse sidene ved utelivet. Han veltet seg som vanlig i livets mørke sider, ofte med overraskende vendinger og tunga i kinnet.

Flere av gruppas aller beste sanger var å finne på dette albumet, og deres kanskje aller sterkeste øyeblikk åpnet det hele;  The Shy Retirer var herlig, fengende og mørk popmusikk, med et hekt som sender den helt «dit». Arab Strap kun til forlystelse og håp! Moffat mener at Fucking Little Bastards er Arabs Straps beste rocklåt, og det er mulig å være enig. Her kombineres postrock med postfolk, til et større hele, med gruppas udiskutable signatur på begivenhetene.  Det er urettferdig å rekke frem noen øvrige sanger fremfor andre, men den korte visa The Week Never Starts Around Here, som har tatt navn etter debutalbumet, er ikke til å komme unna. Rett frem vakker folkpop, med harmonier, piano og strykere.

Rating : 8/10