The Allman Brothers Band – Hittin’ The Note (Sanctuary cd, 2003)

1) Firing Line; 2) High Cost Of Low Living; 3) Desdemona; 4) Woman Across The River; 5) Old Before My Time; 6) Who To Believe; 7) Maydelle; 8) Rockin’ Horse; 9) Heart Of Stone; 10) Instrumental Illness; 11) Old Friend

The Allman Brothers gikk videre etter bruddet med Dickie Betts. Gregg Allman klarte omsider å kvitte seg med rusmisbruket sitt og Warren Haynes kom tilbake som medlem av gruppa. Han delte tiden mellom sitt eget band Gov’t Mule og Allman Brothers. Med Warren Haynes og Derek Trucks på gitarer, Oteil Burbridge på bass og Marc Quiñones på  congas og perkusjon, gikk de tre opprinnelige medlemmene Gregg Allman, Butch Trucks og Jaimoe i studio for å spille inn det som skulle bli The Allman Brothers Bands siste studioalbum. Det ble også gruppas eneste studioalbum uten Dickie Betts.

Hittin’ The Note ble utgitt i mars 2003 og var et verdig studiofarvel fra gruppa, som nesten 35 år tidligere hadde definert sørstatsrocken med debutalbumet sitt. Hittin’ The Note ble spilt inn mer eller mindre live i studio. Gregg Allman og Warren Haynes stod for det meste av låtskrivingen, gjerne i samarbeid.

Så hvordan låt et Allman Brothers album i 2003, uten Dickie Betts og selvsagt uten Duane Allman? Ganske så fint. At Warren Haynes var en formidabel gitarist visste vi, og det var tydelig at Derek Trucks både hadde utviklet seg som gitarist og blitt varmere i trøya, som medlem av gruppa. Trucks og Haynes spilte godt opp mot hverandre, og ivaretok det særpregede gitararbeidet gruppa hadde hatt som sitt kjennemerke opp gjennom alle år. Så kunne man ta seg i å savne Dickie Betts enkelte ganger, men da vel så mye som låtskriver og sanger som gitarist. Hittin’ The Note hadde tjent på å hatt med seg et par av Betts særpregede countryrocklåter. På disse brøt gruppa normalt opp stemningen og sørget for variasjon i uttrykket. Hittin’ The Note var  for så vidt noenlunde variert, men led litt under at Warren Haynes var nærmere Gregg Allman som vokalist enn han var Betts.

Så var selvsagt Gregg Allman i en særklasse som vokalist, og Haynes endte opp som en litt mager lillebror på vokalfronten. Dessuten var låtene Haynes frontet mer i retning av smågubbete bluesrock, som hadde en tendens til å tjevle flatt nyansene og detaljene som Betts var så flink til dyrke frem, selv om det ikke ble plagsomt baktungt. Det skal tillegges at Gregg Allman var i storform på disse innspillingene, og åpenbart hadde hatt godt av å rydde opp i droger og alkohol.

Betts eller ikke, det var mye å hente på Hittin’ The Note. Sangene holdt jevnt over greit nivå, Gregg Allman sang som aldri før, gitararbeidet var i særklasse og rytmeseksjonen likeså. Plata ble også godt mottatt blant fansen, og gruppa hadde gode år som liveband gjennom hele 2000-tallet.

Det var flere sanger som fortjente en plass i Allman Brothers-kanonen. The High Cost Of Low Living – herlig titttel!- var en smul soulballade, som tok seg god tid og ble båret frem  av klassisk melodiføring ala Allman Brothers. Det samme kan sies om den ni minutter lange Desdemona. Desdemona begynte som ren sørstatssoul og endte i langstrakte improvisasjoner, med gitararbeid fra øverste hylle. Maydell var gyngende sørstatsrock, med det særegne, jazzy preget Allman Brothers var mer eller mindre alene om.

Den lange instrumentale improvisasjonen var et kjært bidrag på de fleste Allman album, så også her. Instrumental Illness het sporet denne gangen, og over tolv minutter underholdt gruppa med den sedvanlige kombinasjonen av sørstatssving og oppfinnsom improvisasjon.

Rating : 7,5/10