Alice Cooper – The Eyes Of Alice Cooper (Spitfire cd, 2003)

1) What Do You Want From Me; 2) Between High School And Old School; 3) Man Of The Year; 4) Novocaine; 5) Bye Bye Baby; 6) Be With You Awhile; 7) Detroit City; 8) Spirits Rebellious; 9) This House Is Haunted; 10) Love Should Never Feel Like This; 11) The Song That Didn’t Rhyme; 12) I’m So Angry; 13) Backyard Brawl

Etter to album med musikk sterkt inspirert av industri-metal, vendte Alice nesa mot det tidlige syttitall. I 2003 var det klart for The Eyes Of Alice Cooper, og her var han nærmere sitt sound fra Alice Cooper Bands storhets tid på første halvdel av syttitallet, enn han  hadde vært siden 1974s Muscle Of Love. Det var faktisk mulig å se for seg The Eyes Of Alice Cooper som den direkte oppfølgeren til det albumet. Slik var det selvsagt ikke, det gikk nesten tredve år før mannen var tilbake i sine musikalske røtter. Det skal riktignok tillegges at The Last Temptation fra 1994 var i nærheten av det samme uttrykket, men ikke på så gjennomført vis som på The Eyes Of Alice Cooper.

Retur til røttene betød et punkete, garasjerocktungt lurveleven, bak en Alice som fortsatt hadde sting i pipene, sine 55 år til tross. Og da bandet spilte løst og freidig, og låtmaterialet var det beste siden nettopp The Last Temptation, ble dette sen-fase Alice   over gjennomsnittet. Så skal det tillegges at relevans og effekt ikke var den samme som den gang da. Men The Eyes Of Alice Cooper var et tvers i gjennom trivelig album, som hadde høyde til å nå ut forbi den hardeste fanskaren.

Musikerne på plata var en blanding av nye fjes og gjengangere fra de seneste platene, som gitarist Ryan Roxie (gitar) og Eric Singer (trommer). Bandet spilte som sagt løst og frekt, riktignok uten den halsbrekkende skjødesløsheten som kjennetegnet den originale gruppa.

De gode låtene kom overraskende tett på The Eyes Of Alice Cooper. Enkelte spor var på det jevne, men det var flere rett ut sterke låter å finne. Materialet ble skrevet av Alice Cooper, Ryan Roxie og gitarist Eric Dover. Dover spilte også på plata, og hadde blant annet vært med på halen av karrieren til det formidable poporkesteret Jellyfish. Dover kom med i Jellyfish etter innspillingen av deres siste plate Spilt Milk, men rakk å få litt melodiøst stjernestøv drysset over seg, før gruppa klappet sammen. Dover var også med i starten av Slash’s Snakepite og spilte på den gjengens første album.

I tillegg til slamrende garasjerock og noen ballader, var også  horror-Alice tilstede. Sistnevnte spesialitet var representert med den smygende This House Is Haunted, som sendte tankene tilbake til I Love The Dead og Dead Babies fra tidlig syttitall. Denne gang var det også gode ting å hente på ballade-fronten. Be With You A While var den beste Alice balladen på svært mange år, kanskje siden I Never Cry fra 1976. Men rockerne dominerte, og særlig gøy var det å høre mannen hylle sine røtter i sangen Detroit. Her nevntes alle fra Ziggy Stardust, MC5, Bob Seger, Iggy Pop og Eminem, til den innflytelsesrike  rockblekka Creem.  Og ingen ringere enn Wayne Kramer fra MC 5 gjestet på gitar.

Between High School & Old School var et annet høydepunkt, en oppdatert «skolelåt». Alice skammet seg ikke over å synge om tenåringens utfordringer i en alder av 55 år. Samme det, fett låt det åkke som. Love Should Never Feel Like This var også på høyden, en midtempo rocker med oppløftende refreng, som ga låten det lille ekstra.

Rating: 7/10