Alice In Chains – Alice In Chains (Columbia cd, 1995)

1) Grind; 2) Brush Away; 3) Sludge Factory; 4) Heaven Beside You; 5) Head Creeps; 6) Again; 7) Shame In You; 8) God Am; 9) So Close; 10) Nothin’ Song; 11) Frogs; 12) Over No

Tre år etter utgivelsen av Dirt slapp Alice In Chains sitt tredje studioalbum, kun titulert Alice In Chains. På omslaget skulte en mistrøstig, trebent hund mot deg. Bildet sa mye om det musikalske innholdet; depressivt, dysfunksjonelt og vakkert på sitt skakke vis. Blant fans blir plata ofte titulert the dog album eller tripod. Tripod skulle vise seg å bli det siste studioalbumet til Alice In Chains med vokalist Layne Staley og bassist Mike Inez. Gruppa skulle som kjent ikke utgi et nytt studioalbum før 14 år senere, og da med flere nye medlemmer.

I perioden etter at Dirt ble utgitt i 1992, hadde gruppa brukt tid på turnering, utgivelse av ep’en Jar Of Flies og andre prosjekter. Layne Staley ble med i supergruppa Mad Season, sammen med folk fra Pearl Jam, Screaming Trees og The Walkabouts. Mad Season slapp et album i 1994, den vellykkede Above, som ble en stor kommersiell suksess. Dette var virkelig grungens kommersielle høytid.

Tripod ble spilt inn i Seattle, nærmere bestemt i Bad Animals Studio. Til å produsere valgte gruppa Toby Wright. Wright var en anerkjent metalprodusent, som blant annet hadde jobbet med Slayer, Metallica, Biohazard, Kiss og mange andre. Han skulle vise seg å være et godt valg for Alice In Chains.

Innspillingene kan ikke vært enkle denne gangen heller. Nok en gang ble prosessen sterkt preget av dop, alkohol og depresjoner. Særlig Laney Staley var ute å kjøre, med åpent heroinmisbruk i studio. Utrolig nok klarte Alice In Chains likevel å levere et solid album, selv om Tripod ikke nådde helt opp til den kolossale Dirt.

Tekstmessig var det stadig de leie sidene ved livet som ble utpenslet. Her var det ikke mange lyse øyeblikk. Dopmisbruk, angst, død og annen mørk problematikk ble utpenslet, med relativt bred pensel. Utrolig nok greide gruppa å unngå de mest melodramatiske blunderne, det opplevdes virkelig og ektefølt stort sett hele veien. Så kan man jo lure på hvordan i all verden fire unge menn på toppen av en stor karriere, omfavnet av både massene og kritikere, kunne oppleve verden som et så til de grader kjipt sted.

Tekstene ble skrevet av Staley, med noen få unntak. Melodiene ble som regel skrevet av de tre instrumentalistene sammen, med Jerry Cantrell som den drivende kraften. Om det ikke hadde skjedd stort på den tekstlige siden fra sist, var det store endringer i det musikalske uttrykket. For det første var det en utstrakt bruk av akustiske gitarer på Tripod. Låtene varierte mellom det metalliske og akustiske, der de fleste var saktegående små beist av misnøye. I tillegg var det lite rifforama ala Dirt og Facelift. På Tripod hadde gitarist Cantrell fokus på atonale, vrengte gitarfigurer. Dette var med å forsterke mørket på plata, som faktisk opplevdes enda gråere og tristere enn de to tunge forgjengerne. Gitararbeidet var en stor del av grunnen til dette. De akustiske innslagene kledde Alice In Chains godt, og var med på å styrke Tripod.

Tripod hadde ikke samme gjennomgående høye nivå på låtene som forgjengerne Facelift og Dirt, selv om det var flere høydepunkter å finne. Noen av sporene ble litt grå, der kombinasjonen av en smått anonym melodi nesten ble forsterket av den dystre tematikken og de atonale gitarene. Det ble vanskeligere å hekte seg på. Når det er sagt var også noen av Alice In Chains beste låter å finne på Tripod. Åpneren Grind var et sjeldent eksempel på rett frem hektende metal ala Dirt. Fantastisk gitarspill på denne. Heaven Beside You var en ektefølt hymne til Staleys eks-kjæreste; en nydelig melodi pakket inn i et akustisk arrangement og stort løft i refrenget.

De to lange avslutningslåtene, Frogs og Over Now, skilte seg også positivt ut. Her var Alice In Chains nede i noe som nærmet seg en avantgardistisk metalblues. Seige, dype drag av mørke ble kvernet ut – med en merkelig skjønnhet flytende dypt inne i alt det mørke.

Oppsummert ble Tripod en verdig avslutning på triologien Facelift-Dirt-Tripod. Disse tre platene står igjen som høydepunkter både i grunsjen og i den alternative metalen fra nittitallet.

Rating: 7,5/10