Joni Mitchell – Song To A Seagull (1968)

Joni Mitchell – Song To A Seagull (Reprise LP, 1968)

I Came to the City: 1) I Had a King; 2) Michael from Mountains; 3) Night in the City; 4) Marcie; 5) Nathan La Franeer / Out of the City and Down to the Seaside; 6) Sisotowbell Lane; 7) The Dawntreader; 8) The Pirate of Penance; 9) Song to a Seagull; 10) Cactus Tree

«I´m The Girl In All These Songs».

I 1958 kjøpte den femten år gamle Joan Anderson sitt første instrument, en ukulele hun betaler 36 canadiske dollar for. Pengene hadde den smellvakre ungjenta tjent på modelloppdrag. Et annet sted i Canada fikk den tretten år gamle Neil Young også sitt første instrument, en ukulele han fikk i gave fra sine foreldre. Dermed var to av de største karrierene i moderne populærmusikk i gang, omtrent samtidig.

Joni Mitchell er en av tidenes aller største låtskrivere. Hun har antageligvis kun konkurranse av Bob Dylan og Lennon/McCartney. Som artist er det også få som er hennes like. Blant kvinnelige artister er det vel kun Aretha Franklin og Kate Bush som kan sette seg ved samme bord som henne. Joni Mitchell var en helt sentral artist i den feministiske revolusjonen på seksti- og syttitallet, med sin integritet, styrke og store kunstneriske evner. Hun viste til fulle at det var slutt på tida da kvinner sang de sangene de ble bedt om å synge, og ellers var til pynt. Mitchell hadde kontroll på karrieren sin, gjorde som hun ville og var ikke tapt for tungebåndet, hverken når hun kommenterte låtskriverkolleger eller menn som prøvde å styre over henne. Samtidig hadde hun en voldsom tiltrekningskraft på mannlige kolleger. Hun hadde kjærlighetsforhold til blant annet  David Crosby (riktignok kortvarig), Graham Nash og James Taylor. Flere av gutta hadde til felles at det var de som ble dumpet av Joni, ikke omvendt.

Jonis tekster var personlige og komplekse, der hun spesielt i første del av karrieren «sang sitt liv», for å bruke en klisje. Hun var personlig og komplisert, der hun skrev om kjærlighetslivet sitt, opplevelser, det å være kvinne og ikke minst om meningen med livet sitt og sin egen utvikling. I 1964 fødte Joni en datter, som hun adopterte bort til fosterforeldre. Dette preget henne selvsagt sterkt, og i 1997 ble hun gjenforent med datteren. Gjenforeningen var en stor nyhetssak og det ble laget en rørende dokumentar om dette, se den om du har anledning. Mitchell hadde også rukket å gifte seg og bli skilt før innspillingen av debutalbumet. Hun var gift i noen få år med sangeren Chuck Mitchell, som ga henne sitt etternavn. Forholdet til Chuck Mitchell omhandles i åpningssporet på debuten, I Had A King.

David Crosby hjalp Joni med å få kontrakt med Reprise, etter å ha sett henne spille live på en klubb i  Florida i 1967. På det tidspunktet hadde hun allerede holdt på en stund, både som artist og låtskriver. Flere artister hadde spilt inn låtene hennes. Særlig Judy Collins gjorde det skarpt og fikk en stor hit med Jonis Both Sides Now. Collins gjorde også en versjon av Michael From Mountains. Begge sangene var med på Judy Collins storselgende Wildflowers-album fra 1967. Også artister som Tom Rush og George Hamilton IV (begge Urge For Going), Buffy Saint Marie (The Circle Game) og Dave Van Ronk (Both Sides Now), var tidlig ute med å spille inn sanger skrevet av Joni Mitchell. Slik sett hadde hun tidlig sikret seg en inntektsbase ved siden av egne innspillinger, noe som sikkert bidro til hennes egenrådighet.

For det var ingen usikker og famlende artist som lagde Song To A Seagull. Plata var rotfestet i folktradisjonen, det var med et par unntak kun Joni og hennes akustiske gitar tilstede, men låtene var langt mer komplekse og mindre umiddelbare enn det som var vanlig i 1968. Det samme var tekstene, som allerede her hadde Jonis unike personlige stempel. Song To A Seagull er langt unna proklamerende, tre greps folk . Sangene hadde en strengt klassisistisk tone, hvor folk-klisjeene ble holdt på armlengdes avstand.

Song From A Seagull bestod av to deler, der førstesidens fem sanger var samlet under overskriften I Came To The City, mens side to hadde tittelen Out Of The City And Down To The Seaside. «Storby-sangene» var tekstlig mørke og nedstemte, mens lyset slapp inn i større grad da turen gikk til landlige omgivelser.

Albumet har ofte blitt omtalt som et første steg fra en uferdig Joni Mitchell. Det er en stor undervurdering av denne plata, som står godt på egne bein. Song To A Seagull var full  av varige, komplekse og vakre sanger. Plata var startskuddet på en rekke av fem mer eller mindre helt akustiske album Joni skulle gi ut frem til 1973, da hun fikk med seg fusionbandet L.A. Express og gjøv løs på det som kan kalles del to av sin karriere, med Court & Spark.  De fem albumene (Song To A Seagull, Clouds, Ladies of The Canyon, Blue og For The Roses) danner en nydelig helhet, hvor i Song To A Seagull har sin rettmessige plass.

Vinylalbumets side en var tilnærmet feilfri. De fem sangene her var smått hemmelige, med tekster og musikk som krevde at du engasjerte deg. Selv om det musikalske uttrykket var svært vakkert, med Jonis stemme og akustiske gitar, krevde sangene din fulle oppmerksomhet. Det betyr ikke at de manglet melodiøsitet, men de var fri for billige triks og hooks. Da de først åpnet seg i all sin fylde ble de trofaste musikalske følgesvenner.

I Had A King er nevnt, en trist og «doomy» låt om et havarert ekteskap. Her stod Joni igjen som den forlatte, med kjærlighetssorg og en tvil på seg selv som skinte gjennom de vakre melodilinjene. Sangen demonstrerte også hennes vokale fleksibilitet, fra det løse ungpikeaktige til det dypere og sterkere. Michael From Mountains fortsatte i samme mørke melodiske terreng, med en reservert og skjult kjærlighetserklæring. Begge disse sangene var preget av avanserte kordprogresjoner, et kjennetegn for Joni allerede fra starten av.

Night In The City var den eneste sangen på plata med noe som kan minne om et fyldig lydbilde, med Stephen Stills på bass og flere vokalpålegg fra Joni. Sangen var enklere og mer oppløftende enn de to åpningssporene, og passet godt midt på side en. Deretter fulgte den overnaturlig vakre Marcie, en trist sang om en forsmådd kvinne. Nok en gang med en stor melodi og flott fremføring. Det var ingen nybegynner som gikk i studio for å lage debutalbumet sitt, hun hadde lang trening fra diverse konsertopptredener fra de siste fire åra. Det hørtes godt, Joni hadde allerede funnet sin stemme og sin stil, selv om hun selvsagt skulle videreutvikle alle sidene av sin artistkarriere i åra som kom.

Nathan La Freneer avsluttet en tilnærmet perfekt plateside. Av eller annen grunn ble sangen kledd opp med tilnærmet feedbackskrikende effekter – fra en banshee? – uten at det forhindret at Joni leverte sin sterkeste vokalprestasjon på albumet her.

Sangene på side to, med overskriften Out of the City and Down The Seaside, hadde samme komplekse melodiføring som de på side en, mens stemningen var litt løftet fra den bleke, mørke side en. Likevel holdt ikke side to samme standard som side en. Flere av sangene ble vel stillestående, uten det løftet som sangene på side en hadde. Dermed ble det tidvis vanskeligere å holde interessen oppe hele veien. Et stort unntak var den avsluttende Cactus Tree, platas aller beste sang. Cactus Tree hadde stor popsensibilitet, og pekte frem mot  flere av de sangene Joni skulle nå frem til et stort publikum med i de kommende årene.

Song From A Seagull ble ingen storselger. Plata gikk kun til 189. plass i USA, og kom ikke inn på listene overhodet  i hjemlandet Canada. Joni hadde likevel klart å skape seg et rykte, noe som forsterket seg gjennom konserter hun spilte for å promotere plata, og allerede på neste album skulle ting se langt bedre ut kommersielt.

Rating: 7,5/10