The Allman Brothers Band – Peakin’ At The Beacon (Epic cd, 2000)

1) Don’t Want You No More; 2) It’s Not My Cross To Bear; 3) Ain’t Wastin’ Time No More; 4) Every Hungry Woman; 5) Please Call Home; 6) Stand Back; 7) Black Hearted Woman; 8) Leave My Blues At Home; 9) Seven Turns; 10) High Falls

I 1997 bestemte Haynes og Woody seg for å konsentrere seg om sitt andre band, bluesrock-kollektivet Gov’t Mule. Dermed var det takk og farvel til Allman Brothers for de to. Warren Haynes skulle dukke opp igjen blant brødrene noen år senere, og ble en sentral aktør på det som skulle bli Allman Brothers siste studioalbum, Hittin’ The Note, som kom ut i 2004. Etter litt frem og tilbake ble de to erstattet av Oteil Burbridge på bass og den tyve år gamle Derek Trucks på gitar. Derek Trucks var nevø av Butch Trucks og slik sett bare guttungen blant gamle menn.

Allman Brothers skulle bli faste gjester på The Beacon i New York gjennom to tusen tallet, og livealbumet som kom ut i november 2000 dokumenterte en konsertserie fra mars samme år. Dessverre er Peakin’ At The Beacon et mislykket livealbum. Her var det ikke mye som stemte. Hverken lyden eller gruppas innsats var i nærheten av å holde mål.

For å ta lyden først; Peakin’ At The Beacon hadde lydkvalitet som en under gjennomsnittet bootleg. Lyden var grusete og fjern, med en dyp tunnelaktig klang. Det hele var et romklangmareritt, og egnet seg ikke for offisiell utgivelse. I hvert fall ikke om det sammenlignes med de eminente opptakene gruppa hadde fylt sine tidligere livealbum med.

På toppen av den elendige lyden kom gruppas innsats disse kveldene i mars 2000. Det  låt seigt, anstrengt og tidvis direkte pinlig. Den normalt sett fenomenale gitaristen Dickie Betts virket helt ute av det, noen av soloene hans var ubegripelig svake. Den unge Trucks var selvsagt ikke i stand til å redde showet alene, selv om han prøvde.  Betts sang heller ikke godt, noen direkte stor sanger har han aldri vært, men her var det tidvis krise. For første gang var også Gregg Allman på gyngende vokal grunn. Han låt hes og anstrengt, rett ut gubbete og sliten.

Ikke nok med at Allman og Betts slet, resten av gjengen var heller ikke særlig på. Det var merkelig tregt, det var nesten ikke sving igjen, der det hele humpet av gårde – akkurat litt for bakpå nesten hele veien. Merkelig og veldig synd. For låtutvalget var flott, gruppa hadde hentet frem en lang rekke gamle klassikere fra syttitallet, men det reddet selvsagt ikke begivenhetene. Eneste unntaket var High Falls, som riktignok var for lang med sine 27 minutter, men som tidvis viste litt fyr i teltet.

Det var merkelig at gruppa valgte å gi ut dette makkverket, særlig med tanke på at Gregg Allman brukte plata som dokumentasjon på hvor ute av det Betts var, da gruppa valgte å gi grunnleggeren Dickie Betts sparken kort tid etter utgivelsen.

Sparken via fax vel og merke.

Rating: 3,5/10