Arab Strap – The Red Thread (Chemikal Underground  cd, 2001)

1) Amor Veneris; 2) Last Orders; 3) Scenery; 4) The Devil-Tips; 5) The Long Sea; 6) Love Detective; 7) Infrared; 8) Screaming In The Trees; 9) Haunt Me; 10) Turbulence

På tross av image som slackers, fyllebøtter og typer som rotet det til for seg selv, klarte Arab Strap å lage fire studioalbum i løpet av fem år. Arbeidsmoralen var det ikke mye å utsette på hos herrene Moffatt og Middleton.

På de tre foregående albumene hadde Arab Strap en jevn stigning i både tekst og musikk. Tekstene hadde utviklet seg fra dystre fortellinger om fyll og elendighet i småbySkottland på de to første platene, til kammerdrama om to mennesker som forsøker å få et forhold til å fungere, mot dårlige odds, på Elephant Shoe fra 1999. Musikalsk var det også en viss foredling, med mer effektiv bruk av teksturer og høyere produksjonsverdier. Moffatt stemmebruk var imidlertid seg selv lik; den samme slurende, trøtte – men ikke trøttende-, snakkesangen dominerte alle de tre første platene. I sine beste øyeblikk, og særlig på Elephant Shoe, skapte Arab Strap genuint vakker og emosjonell musikk, som klarte  å løfte det spesifikke over i de allmenngyldige.

Det var derfor grunn til å ha store forventninger till Arab Straps fjerde album, The Red Thread, som kom ut I februar 2001. Dessverre klarte ikke plata å leve helt opp til forventingene som forgjengeren Elephant Shoe hadde skapt. The Red Thread er langt fra et dårlig album, men det er heller ikke det løftet det var lov å håpe på.

Tekstene er slett ikke verst, der de for meste tar for seg den vanskelige kjærligheten, enten i parforholdet eller i løsere forbindelser. Kjedsomhet i tosomheten, fortvilelsen over oppdaget utroskap og morgensex, er blant temaene Aidan Moffatt turnerer med eleganse. Det er ikke nødvendigvis stor dikterkunst hele veien, men det er ikke tvil om at Moffatt evner å skrive tekster med særpreg langt over det jevne. Verre er det med hans vokale avleveringer her. Der han på Elephant Shoe tidvis var mer oppstemt og på, er han på The Red Thread gjennomgående sløv – litt vel mye så. Tidvis høres han rett ut uinteressert ut; stemmen blir noen ganger stående i en merkelig kontrast til de personlige tekstene.

Musikalsk sett opererer The Red Thread i samme terrenget som forgjengerne, med en smul blanding av postrock, døsige ballader med sparsom instrumentering, trommemaskiner som våpen for energipåfyll og lange, dronende operasjoner basert på strengeinstrumenter av forskjellig type. Slik sett blir The Red Thread et fint sted å være; du kan drukne deg i lyden av  plata, som med noen få unntak sklir sakte av gårde over tåkete, forlatte bygater. Så kommer det unektelig til et punkt hvor kjedsomheten begynner å gnage i ørene; det er litt for mange låter som sklir forbi uten å feste seg, også etter gjentatt lytting. Dermed ender The Read Thread opp som et litt svakere album enn forgjengeren Elephant Shoe.

Det er likevel noen store høydepunkter på The Red Thread, som gjør at jeg har blitt glad i denne plata; Last Orders har et deilig gitarløp over en lett slamrende trommefigur, med et keyboard låst på skurr i bakgrunn. Den lange, sløye The Long Sea ligner på noe Mogwai kunne levert, med en snakkesyngende Moffatt i dypet av strykere og gitarer. Der nådde Arab Strap store høyder. Haunt Me befinner seg i samme landskap, med et ekstra påfyll av storslåtte, dypt romantiske strykepartier.

Turbulence må også nevnes, der den jogger lett frem på en trommemaskin og gitareffekter under en Moffatt som så vidt orker å åpne munnen. Fint er det likevel, det er noe hypnotisk over begivenhetene her.

Rating : 7/10