Alice Cooper – Dragontown (Spitfire cd, 2001) 

1) Triggerman; 2) Deeper; 3) Dragontown; 4) Sex Death And Money; 5) Fantasy Man; 6) Somewhere In The Jungle; 7) Disgraceland; 8) Sister Sarah; 9) Every Woman Has A Name; 10) Just Wanna Be God; 11) It’s Much Too Late; 12) I Am The Sentinel

Etter at det hadde gått seks år mellom The Last Temptation i 1994 og Brutal Planet i 2000, var  Alice tilbake i til sitt tidligere, sedvanlige utgivelsestempo på 2000-tallet. Allerede i 2001 var det klart for Dragontown, oppfølgeren til Brutal Planet.

Noen av musikerne fra Brutal Planet var byttet ut og inn hadde blant annet den  fenomenale trommeslageren Kenny Aronoff kommet. Aronoff har sving og muskler i sitt økonomiske spill. Det tilførte musikken en eleganse som manglet på forgjengeren. En liten sak kanskje, men det er alltid en fornøyelse å lytte til Aronoff. Bob Marlette produserte Dragontown, som han gjorde med Brutal Planet. Marlette skrev også alle sangene sammen med Alice Cooper

Musikalsk var Dragontown litt lysere og mer variert enn forgjengeren, selv om det var flere likheter mellom Dragontown og Brutal Planet enn det var forskjeller. Det var flere forseggjorte arrangementer og løsninger på Dragontown, noe som gjorde lydbilde lettere å interessere seg for. Problemet denne gangen lå i låtmaterialet. Brutal Planet hadde hatt godt av flere gode låter og det samme hadde Dragontown hatt behov for, kanskje i enda større grad enn forgjengeren. Dragontown var ujevn og med for få virkelig gode spor. Det var mange varianter av ting man hadde hørt utallige ganger før. Det var synd, for med disse musikerne, en god produksjon og en fortsatt interessert Alice, lå det meste til rette for et gjennomført album.

Dragontown hentet sitt tekstlige grunnlag fra Brutal Planet, i den forstand at Dragontown var et av de verste stedene å oppholde seg på den brutale planeten. Alice fikk imidlertid ikke all verden ut av dette universet. Flere av tekstene var opplagte og kjedelig moraliserende. Ta for eksempel «hyllesten» til Elvis, Disgraceland, som egentlig var en utdriting av den feite, fortapte og pillespisende rockekongen. Unødvendig og litt ekkelt, det kledde ikke Alice å moralisere på dette viset. Når låten i tillegg var en traurig rockabillyvariant ble det hele pinlig.

Heller ikke den obligatoriske balladen, denne gangen kalt Every Woman Has A Name, hevet seg over det ordinære. Den brukte sammen oppskriften som Alice hadde brukt med suksess tidligere, men denne gangen ble det for opplagt og trivielt.

Heldigvis var det også ting som fungerte bra på Dragontown. Tittelsporet var klassisk Alice, der den bygde seg opp med snurrende keyboards og bass, før gitarer løftet det hele opp i et fett refreng. Her klikket det meste på plass; en dystopisk tekst, dystert, men fengende lydbilde og en kontant melodi. Sex, Death And Money hadde mye av den samme hekten og spenningen ved seg. Åpneren Triggerman var også en godbit, der den rullet frem på et tungt riff med industriferniss og en Alice som sang sedvanlig godt. Også It´s Much Too Late skilte seg positivt ut, med en fengende melodi i semi-balladesetting.

Oppsummert ble det nok et gjennomsnittlig album fra Alice Cooper, uten at det nådde opp til gamle bravader. Dermed endte Dragontown opp som et album fansen måtte ha, med begrenset allmenn interesse. Albumet snek seg såvidt inn på Billboard topp 200, med en 197. plass. Det var Coopers dårligste listeplassering i USA siden Dada i 1983.

Rating: 6,5/10