The Fall – Hex Enduction Hour (Kamera LP, 1982)

1) The Classical; 2) Jawbone and the Air-Rifle; 3) Hip Priest; 4) Fortress/Deer Park; 5) Mere Pseud Mag. Ed; 6) Winter (Hostel-Maxi); 7) Winter 2; 8) Just Step S’ways; 9) Who Makes the Nazis?; 10) Iceland; 11) And This Day

Etter at Mark E. Smith hadde mistet tålmodigheten med de «velmenende hippiene», og fryktet å ende opp som et «alminnelig Rough Trade-band», sa han takk for seg og gjorde sine hoser grønne hos andre plateselskaper. The Fall endte opp med å signere for det lille selskapet Kamera, hvor de de debuterte med en singel i november 1981. Lie Dream Of A Casino Soul var et bevis på at de på ingen måte hadde mistet formen, og heller ikke blitt mildere. Den gnurete, hakkete rockabillypunken fungerte som et varsel om stormen som skulle komme i form av deres neste album.

I mars 1982 ga The Fall ut sitt fjerde studioalbum, og med det en av åttitallets definitive plater. Selv om Hex Enduction Hour på ingen måte innebar noen kommersiell tilpasning, snarere tvert imot, ble platen et lite salgsmessig gjennombrudd. For første gang var The Fall å finne på den ordinære albumlisten i Storbritannia, og ikke bare på listen for uavhengige plateselskaper. De måtte riktignok nøye seg med en 71.-plass, men et salg på over 20 000 eksemplarer i hjemlandet lot seg høre.

Besetningen var den samme som på Grotesque og Slates, med det unntaket at Karl Burns var tilbake bak trommene. Han hadde som kjent spilt på debutalbumet Live At The Witch Trials før han forsvant ut, men hadde kommet inn i varmen igjen da bandet dro på turné i USA og Paul Hanley var for ung til å få innreisetillatelse som musiker. Mark E. Smith foreslo at Burns skulle bli værende, slik at de kunne operere med to trommeslagere. Dermed gikk The Fall inn i et lite, men eksklusivt selskap hvor Grateful Dead og The Allman Brothers var de mest prominente navnene. Det var riktignok langt fra Allman Brothers’ og Grateful Deads svingende eleganse til The Falls bastante avantrock, men bandets egenart sto ikke tilbake for de to amerikanske gigantene.

Med Burns tilbake hadde The Fall kommet frem til besetning nummer ni på seks år. Smiths sans for «kreativ spenning» som arbeidsmetode, med stadige medlemsbytter, stadig nye låter på konsertene og hyppige skifter av plateselskap, viste seg å være en kunstnerisk gullåre som skulle vare mer eller mindre gjennom hele åttitallet. For selv om The Fall nådde sitt aller høyeste nivå med Hex Enduction Hour, fulgte det flere glimrende album utover i tiåret.

I forbindelse med konserter på Island benyttet The Fall anledningen til å spille inn tre nye låter i Hljóðriti Studio i Reykjavík. Look, Know kom ikke med på albumet, men ble utgitt på singel, mens både Hip Priest og Iceland fikk prominente plasser på Hex. Hljóðriti var mer eller mindre å regne som en iglo, ifølge Smith. Uttalelsen var sikkert preget av mannens evne til å iscenesette både seg selv og bandet i en evig pågående mytologi, men den hadde også noe for seg. Opptakene lød lo-fi, klamme og innestengte, men samtidig aldeles forrykende. Smith var ikke interessert i det fullendt produserte. Han foretrakk å grave etter diamanter i søla. 

Med blod på tann etter Island-opptakene fant de sammen med produsent Richard Mazda frem til en nedlagt kino i Hitchin i Hertfordshire, hvor resten av albumet ble spilt inn.

Det nå syv mann sterke The Fall hadde utviklet seg til et storslagent, rustent godstog med en vanvittig motor under den slitte overflaten. At Smiths inspirasjonskilder inkluderte Captain Beefheart, Gene Vincent og Can var ikke vanskelig å forstå da Hex Enduction Hour satte i gang med den mektige The Classical. Det markerte starten på 60 minutter innestengt i et lite rom med det farligste rockedyret på denne siden av The Stooges cirka 1969 og The Velvet Underground rundt White Light/White Heat.

The Classical nøt godt av trommeduoen Karl Burns og Paul Hanley, som ble glimrende supplert av Steve Hanleys bass og det rivende gitarspillet til Craig Scanlon og Marc Riley. På dette tidspunktet var The Fall et samspilt, utrygt beist av et band som rullet over lytteren. Samtidig var det god plass til både melodier og variasjon på det timelange albumet. Nettopp The Classical var et utmerket eksempel på det, hvor søte, blomstrende melodilinjer sprengte seg vei gjennom asfalten. Hex hadde mye å by på, og var både en oppsummering av The Falls seks første år og et nyskapende verk. Her var det monumentalt bankende hypnorock i The Classical, Winter (Hostel-Maxi)/Winter 2, som var delt i to på grunn av vinylformatets begrensninger, og den avsluttende And This Day. Sistnevnte var etter sigende 25 minutter lang i sin opprinnelige versjon, men ble kuttet ned til ti minutter på platen. Til sammen opptok disse tre låtene 24 minutter av spilletiden. Her dyrket The Fall «joy in repetition» på en måte som bare deres felles bysbarn Joy Division kunne matche.

Også de to mest atypiske låtene strakte seg godt ut, og begge var særdeles vellykkede: På Hip Priest duppet de forsiktig av gårde på avmålt bass og sparsom perkusjon, med dempet gitarspill og orgelgrynt under Smiths selvmytologisering- for han var da vitterlig den hippe presten selv? I lys av sin stadig mer fremtredende rolle som inspirasjonskilde for unge musikere og sin evige tilstedeværelse i musikkpressen? Uansett var låten en evig klassiker, hvor Smith hentet frem en sjelden, men vellykket falsett. Iceland var også usedvanlig tilbakelent til The Fall å være. Her var det piano og noe som hørtes ut som en trommemaskin, i et stykke som ble improvisert frem på stedet. Det samme gjaldt teksten, som var en underfundig hyllest til Island.

Det var også god plass til The Fall slik man kjente dem fra tidligere. Jawbone And The Air-Rifle hadde albumets mest fengende partier og stammet fra tiden rundt Grotesque. Fortress/Deer Park og Mere Pseud Mag. Ed var like råe som det røffeste fra Dragnet, men enda villere og mer snublende. Det var bare The Birthday Party som var i nærheten av den samme utsøkte, villede mangelen på kontroll i 1982.

På side to fulgte Just Step S’ways og Who Makes the Nazis opp på utmerket vis mellom Winter 2, Iceland og And This Day. Særlig utskjellingen av nynazistene traff godt. «Spermo/Twentynine year old/Arse licking hate» var sjeldent utilslørt og direkte kost fra Smith, på et album hvor tekstene ellers var mer ugjennomtrengelige enn noensinne. Til tross for en uendelig strøm av obskure referanser var det likevel aldri tvil om at mannen var like beskt irritert som før. Det ble sparket i alle retninger – mot musikerkolleger, middelklassen, programledere, Elton John, mediene og det meste annet.

Skal du bare ha én The Fall-plate…

Rating: 10/10