Pearl Jam – Lost Dogs (Epic 2cd, 2003)

CD1: Disc one: 1) All Night; 2) Sad; 3) Down; 4) Hitchhiker; 5) Don’t Gimme No Lip; 6) Alone; 7) In the Moonlight; 8) Education; 9) Black, Red, Yellow; 10) U; 11) Leaving Here; 12) Gremmie Out of Control; 13) Whale Song; 14) Undone; 15) Hold On; 16) Yellow Ledbetter

CD2: 1) Fatal; 2) Other Side; 3) Hard to Imagine; 4) Footsteps; 5) Wash; 6) Dead Man; 7) Strangest Tribe; 8) Drifting; 9) Let Me Sleep; 10) Last Kiss; 11) Sweet Lew; 12) Dirty Frank; 13) Brother; 14) Bee Girl/4/20/02

Pearl Jam hadde vært sjenerøse med å gjøre konsertopptak tilgjengelige, med cd-dokumentasjon av hele turneer fordelt på bokstavelig talt hundrevis av utgivelser. Når det gjaldt uutgitte studioinnspillinger hadde det derimot vært magert. Det ble det rettet skikkelig opp med Lost Dogs, som med nesten to timers spilletid fordelt på to cd-er og 30 spor var en tidlig julepresang til fansen.

Albumet inneholdt sanger fra hele perioden mellom 1991 og 2003, og var en skattkiste ikke bare for den harde kjernen av fans, men også for alle med interesse for klassisk rock. De to cd-ene holdt overraskende høy kvalitet, og samlet sett var Lost Dogs på høyde med de fleste ordinære albumene bandet hadde gitt ut. Innholdet var preget av overskudd og lave skuldre. Studioalbumene til Pearl Jam, og for så vidt fremtoningen deres i media, var preget av struktur, plan og alvor; seriøse greier, med andre ord. På Lost Dogs viste det mer avslappede Pearl Jam seg frem. Ja, de var tidvis rett og slett sjarmerende der de spilte ut sitt voldsomme potensial i en mindre «viktig» setting. B-sider, låter som ikke kom med på album, bidrag til veldedige prosjekter og samleplater, musikk til filmer og singler som ikke var hentet fra album; alt ble til en stor og sammensatt ligning som gikk overraskende godt opp. Det var ikke mange samlinger av denne typen som holdt samme kvalitet. De eneste jeg kom på i farten var Springsteens Tracks og The Whos Odds & Sods fra 1974, særlig cd-utgaven fra 1998, som bød på en hel ekstra disc med godsaker. Og naturligvis Neil Youngs og Bob Dylans voldsomme arkivprogrammer.

Lost Dogs besto av én cd med rockelåter og én med folkbasert, akustisk materiale. Begge var god underholdning og fulle av minneverdige øyeblikk. Den lekre balladen Yellow Ledbetter var et av de største høydepunktene. Den var opprinnelig B-side på Jeremy-singelen, men fikk sitt eget liv på amerikansk radio i 1994 og ble en konsertfavoritt, slett ikke uten grunn. Hele seks låter stammet fra innspillingene til Binaural, men hadde ikke fått plass på albumet. Flere av dem hadde fortjent en plass der. Binaural ble aldri helt vellykket, og kunne ha blitt en bedre plate om det hadde vært rom for Sad eller den funky, kule In The Moonlight. Det var også plass til et par outtakes fra No Code, uten at verken All Night eller Don’t Gimme No Lip ville ha løftet den platen nevneverdig. Ten var representert med Brother, som var gyngende, typisk tidlig Pearl Jam av god kvalitet. Utover det var det få egentlige outtakes. Verken innspillingene fra Vs., Vitalogy, Yield eller Riot Act var representert, med unntak av det skjulte sporet 4/20/02, utover låter som tidligere hadde blitt brukt i andre sammenhenger.

Pearl Jams største hit, Last Kiss, var naturligvis med, og var fortsatt en uimotståelig poplåt. Dead Man var en dyster og illevarslende ballade, som opprinnelig var tiltenkt filmen Dead Man Walking, men som ble vraket til fordel for Bruce Springsteens like sterke bidrag med samme tittel. Det burde vært plass i filmen til begge.

Rating: 8/10