Godspeed You! Black Emperor – Lift Your Skinny Hands Like Antennas To Heaven (Constellation Records 2LP, 2000)

1) Storm; 2) Static; 3) Sleep; 4) Antennas To Heaven

«When you see the face of God,» he intones, «you will die and there will be nothing left of you, except the god-man, the god-woman, the heavenly man, the heavenly women…,» (Hentet fra Static)

Lift Your Skinny Fists Like Antennas to Heaven ble et av de mest kritikerroste albumene som ble utgitt de første årene på 00-tallet. Det resulterte ikke veldig stort salg. Til det var musikken for vrang og lite tilgjengelig. Men det ga GYBE en solid plass i oppmerksomheten til både kritikere og fans av eksperimentelle toner. De ble som regel plassert i postrock-bagen, men hadde egentlig lite til felles med den jevnehopen av artister som holdt til under den paraplyen. Bandet hadde riktignok mange av de samme karakteristikaene, med langsomme oppbygginger mot klimaks, lange passasjer med instrumental bliss osv. men de hadde også en uforlignelig stil, med et mørke og en dramatisk teint som ingen andre var i nærheten av.

Lift strakte seg over nesten 90 minutter og besto av fire lange, sammensatte komposisjoner som gjerne kunne kalles suiter. Ja, GYBE var pretensiøse, men på den rette måten. Og hvorfor skulle det ikke være lov å ha ambisjoner? Tre grep og sannheten var vel og bra, men evnet på ingen måte å uttrykke «alt». Musikken var, som tidligere, instrumental, med unntak av den sedvanlige bruken av stemmer og feltopptak. Om de hadde vært mektige før, var det lite sammenlignet med det voldsomme, episke storverket de leverte denne gangen. Lift Your Skinny Fists Like Antennas To Heaven fikk Yes’ utskjelte – og elskede! – Tales from Topographic Oceans til å fremstå som en mild bris. Musikken var planlagt melodiøs i lange partier og improvisert i andre, og hele veien preget av et sjeldent overskudd og utforskertrang. Selv om de sikkert ville blånektet på det selv, var dette noe de hadde til felles med mange av de store progrockerne fra syttitallet, som nevnte Yes, Pink Floyd og ELP, og Ash Ra Tempel, Tangerine Dream og Klaus Schulze, de tyske mesterne innen kosmische Musik. Det GYBE hadde i tillegg, var en anarkistisk, punkinspirert holdning til det å skape musikk og en tyngre helning mot moderne klassisk musikk.

De fire stykkene var livligere og mer energiske enn det de hadde levert tidligere, og hadde en majestetisk-pompøs tone som aldri ble melodramatisk eller hul. Kammermusikk, elektroniske eksperimenter, støyrock og psykedelia gikk opp i en høyere enhet, i spor som brant langsomt og stort, kollapset i kakofoni og reiste seg igjen. Låtene varte mellom 19 og 23 minutter og krevde tålmodighet og gjentatt lytting, men ble aldri kjedelige eller repetitive. GYBE hadde mange strenger å spille på og brukte alle triks for å holde på oppmerksomheten; ryktene om at flere av medlemmene var anarkister måtte ha vært sanne.

Åpningssporet Storm spant videre på Moya fra Slow Riot For New Zerø Kanada og løftet intensiteten derfra til nye høyder, med den skjebnetunge oppbygningen mot kakofonisk sammenbrudd som viktigste våpen, uten at det noen gang eksploderte fullstendig. På Static ble tempoet tatt ned, med feltopptak og stemmer flytende rundt i en verden av strykere, glockenspiel og gitarer, som forsiktig forsket seg frem til unevnelige resultater. Etter hvert fyrte de opp maskineriet og lot det stå til, med en styggere og mer viltvoksende ulyd enn den Storm var utstyrt med. Sleep hadde mye av den samme oppbygningen som Static, men med mer utagerende gitarspill fra Menuck, der strengene hans blødde i forsøket på å etterligne en theremin, før drøy, hardt rockende postrock lot lytteren hvile i en gjenkjennelig verden.

Antennas To Heaven, var det mest overraskende stykket, med sin ømme melodiøsitet og brudd av rock – som rock. Det var nok en vei videre for en gjeng som neppe så begrensninger i noen retning.

Rating: 10/10