Crowded House – Together Alone (Capitol cd 1993)

1) Kare Kare; 2) In My Command; 3) Nails in My Feet; 4) Black and White Boy; 5) Fingers of Love; 6) Pineapple Head; 7) Locked Out; 8) Private Universe; 9) Walking on the Spot; 10) Distant Sun; 11) Catherine Wheels; 12) Skin Feeling; 13) Together Alone

Together Alone var det første albumet Crowded House spilte inn i hjemlandet. De valgte seg avsidesliggende Karekare Beach på New Zealand og spilte inn mesteparten av platen hos et vennepar av Finn, med supplerende innspillinger i Melbourne. De gjorde også en vri når det gjaldt produsent. Etter tre plater med amerikaneren Mitchell Froom vendte de denne gangen blikket mot England og Martin Glover (aka Youth). Glover var medlem av Killing Joke i hele tre omganger, og var sentral på flere av Notting Hill-bandets beste innspillinger. Han fikk etter hvert også en solid karriere som produsent, der han beveget seg sømløst fra Bananarama til The Verve, og fra The Orb til Paul McCartney og hans The Fireman-prosjekt.

Skiftet av omgivelser og produsent hadde påvirkning på musikken. Medlemmene uttalte at det å være langt fra folkeskikken og i nærkontakt med natur og vær påvirket dem. Det hvilte en mild bris av ro over platen, samtidig som de bredte ut repertoaret en smule. Together Alone hadde mer varierte arrangementer enn forgjengerne, blant annet gjennom bruken av flere instrumenter. Youth kom fra en annen kultur enn Froom, og tiden i Notting Hill-bandet Killing Joke hadde åpnet ham for påvirkning fra mange forskjellige miljøer, noe han brakte med seg inn i produsentjobbene sine. Tim Finn hadde som kjent gitt seg, men Mark Hart hadde «rykket opp» fra å være en del av livebandet til å bli fast medlem. Han trakterte både elektriske og akustiske gitarer, mandolin, lap steel og keyboards. I tillegg hadde de med seg flere gjestemusikere. Koret Te Waka Huia ga en smak av kulturen til New Zealands urbefolkning, særlig på tittelsporet. Det samme gjorde bruken av tradisjonelle maori-trommer på samme sang og Private Universe.

Neil Finns kone Sharon koret på tre sanger. Det samme gjorde broren Tim på to. Sistnevnte var ellers savnet. Samsangen hans med Neil gjennom hele Woodface hadde gitt musikken ekstra klang og farge, noe som manglet litt denne gangen. Neil Finn var fortsatt en god vokalist, men etter å ha vent seg til at de to brødrene sang så himmelsk sammen, var det noe som manglet. Det var heller ikke like mange umiddelbare sanger denne gangen. Der Crowded House tidligere hadde skjemt bort lytteren med «heavenly pophits», var det lengre mellom de rene øyeblikkene av bliss. Noen knallperler var det likevel denne gangen også. Særlig Nails In My Feet, Private Universe og Distant Sun var pop av ypperste merke, på nivå med høydepunktene fra de tre tidligere platene, men flere av de øvrige sangene var mer anonyme, i hvert fall ved de første lyttingene. Det ble aldri dårlig eller på et nivå hvor man hoppet over spor, men Neil Finn hadde skjemt bort verden og lagt listen høyt for seg selv. Dermed ble Together Alone en liten nedtur. Så var det kanskje urettferdig å bruke tidligere bravader mot bandet, og isolert sett var platen en velspilt, godt produsert og arrangert poprockplate som alle med sans for gitarpop kunne finne mye glede i.

Together Alone ble Crowded House’ siste album på 14 år. Under en turné i 1994 sluttet Paul Hester brått. De fikk etter hvert på plass en erstatter, men annonserte så i 1996 at gruppen var oppløst. Dette skjedde samtidig som de ga ut samleplaten Recurring Dream. De avsluttet med en stor konsert på trappene til operahuset i Sydney foran et publikum på mer enn 100 000 mennesker.

Rating: 7,5/10