Björk – The Music From Drawing Restraint 9 (One Little Indian cd, 2005)

1) Gratitude; 2) Pearl; 3) Ambergris March; 4) Bath; 5) Hunter Vessel; 6) Shimenawa; 7) Vessel Shimenawa; 8) Storm; 9) Holographic Entrypoint; 10) Cetacea; 11) Antarctic Return

Amerikaneren Matthew Barney var Björks partner mellom 2000 og 2013. Han var godt etablert som kunstner da de to traff hverandre, og aktiv innen flere disipliner, som fotografi, film, tegning og skulptur. Et av hans mest omfattende prosjekter gikk under navnet Drawing Restraints, som han startet opp i 1987 og som i løpet av 2000-tallet summerte seg opp til 19 forskjellige deler, realisert i form av film, video og tegning. Drawing Restraint 9 var et samarbeid med Björk. Del ni var et vidløftig prosjekt, som blant annet inkluderte en lengre film med lydspor av Björk. Hun spilte også i filmen sammen med Barney. Handlingen fant sted i to dimensjoner, begge om bord på det japanske fabrikkskipet Nisshin Maru, verdens eneste fabrikkskip for hval. Filmen utspilte seg delvis på og delvis under dekk, og tok for seg Shinto-religion, hvalfangst, te-seremoni, Barneys arbeid med en skulptur, skipets årlige tur til Antarktis og ikke minst kjærlighetshistorien mellom de to protagonistene og deres forvandling fra mennesker til havvesener.

En slik avantgarde-film måtte naturligvis ha et lydspor som stod i stil og The Music From Drawing Restraint 9 var langt unna å være et «ordinært» Björk-album. Her var det en uhellig miks av tradisjonell japansk teatermusikk og atmosfærisk filmmusikk, samt noen spor med vokal fra Björk og en gjesteopptreden fra Will Oldham (aka Bonnie ‘Prince’ Billy). Undertegnede har ikke sett filmen, men det var ingen grunn til å tvile på å musikken stod godt til bildene, men et helhetlig album ble det ikke av materialet. Det vil si, det var god musikk å hente, musikk som også egnet seg til lytting uten filmen for øynene, men noen helhet ble det ikke ut av alle de forskjellige stemningene og stilartene som fikk plass.

Sporene med Björk på vokal var av blandet kvalitet. Best var den mørke Storm, i balladestil ala Vespertine, med lydeffekter av bølger og mye vær, koblet med elementer fra støymusikk. Resultatet var et forheksende brygg, som alle med sans for artisten må høre. Bath hadde mye tilfelles med det mest komplekse materialet fra Medulla, uten at Björk nådde helt frem til denne lytteren med den, i et spor som fremstod uferdig og med mangel på en virkelig god ide. Cetacea hadde heller ikke det store løftet, men ble reddet i land av Björks stemme i kombinasjon med tradisjonelle, japanske perkusjonsinstrumenter. Ved siden av Storm var Gratitude, sunget av Will Oldham, det beste vokalsporet. Hans milde, empatiske stemme ble vakkert understøttet av Zeena Parkins harpe.

Det var også gitt plass til et 10 minutters langt innslag beregnet for den tradisjonelle japanske teaterkunsten Noa. Shiro Nomura fremførte Holographic Entrypoint i overensstemmelse med tradisjonene for denne musikken, som lød fremmed for vestlige ører, og som strengt tatt hadde trengt en annen kuratering for å nå frem til store deler av Björks tilhengerskare. Så var likevel den særegne musikken fengslende og vel verdt et dypdykk. De resterende sporene var ren filmmusikk. Hunter Vessel og Vessel Shimenawa var dominert av blåsere, som skapte skarpe og mørke stemninger dryppende av fare. Ambergrish March, Shimenawa og Antartic Return var basert på shō (笙), det klassiske japanske blåseinstrumentet. Tonen i instrumentet var lys og skimrende, og kunne minne om opptak av et kirkeorgel spilt på 78 omdreininger.

Rating: 6,5/10