The Dream Syndicate – Out Of The Grey (Big Time Records LP, 1986)

1) Out of the Grey; 2) Forest for the Trees; 3) 50 in a 25 Zone; 4) Boston; 5) Slide Away; 6) Dying Embers; 7) Now I Ride Alone; 8) Dancing Blind; 9) You Can’t Forget

Innspillingen av Medicine Show tok mer eller mindre knekken på The Dream Syndicate, men i første omgang var det likevel kun bassist Dave Provost som takket for seg. Mark Walton kom inn som erstatter, og bandet varmet opp for både U2 og R.E.M. på turné. Sommeren 1984 ga A & M ut mini-LP-en This Is Not The New Dream Syndicate Album… Live!, som bestod av fem konsertopptak, hvorav fire var hentet fra Medicine Show. Den eneste sangen fra debutalbumet var Tell Me When It’s Over. Mini-LP-en solgte knapt, og da forlot også trommeslager Dennis Duck bandet.

Steve Wynn brukte 1985 på å spille inn et album sammen med Dan Stuart fra Green On Red, som også ble utgitt på A & M. Duoen kalte seg Danny & Dusty, og albumets tittel, The Lost Weekend, var beskrivende nok. Platen ble spilt inn i løpet av en helg, og omslagets bilde fra en bar sa det meste om den rufsete og upretensiøse musikken. The Lost Weekend ble ingen stor suksess og inneholdt heller ikke musikk av epokegjørende karakter, men det var likevel et artig prosjekt, selv om mange nok hadde forventet noe mer substansielt fra to av «den nye amerikanske rockens» store håp.

A & M var lite begeistret for demoene de fikk til et nytt Dream Syndicate-album, og dermed var eventyret på stort plateselskap over. Om det faktisk var et eventyr – eller en tur til slakteriet – kan diskuteres. Wynn samlet etter hvert en ny besetning, og i mai 1986 var Out of the Grey klar. Den nye besetningen bestod av Steve Wynn, Mark Walton, Dennis Duck (tilbake bak trommene), og gitarist Paul B. Cutler. Cutler var ingen fersking. Han produserte The Dream Syndicates debut-EP i 1982, og var medlem av gothpunk-bandet 45 Grave fra 1979 til 1990. Han befant seg også i randsonen av miljøet rundt avantgardistene i The Los Angeles Free Music Society. Selv om Cutler produserte Out of the Grey, var det lite avantgarde over resultatet. Og det var det vel heller ingen som forventet. Likevel husker undertegnede fortsatt skuffelsen ved første lytt. Den tunge Velvet-inspirasjonen fra debuten var borte, og det samme var den desperate nerven som preget Medicine Show. Denne gangen møtte vi et mer tilbakelent band, med klare røtter i klassisk 70-tallsrock á la Neil Young, countryrock og drypp av powerpop.

Flere av låtene som ble spilt inn i forbindelse med albumet, men som ikke fikk plass på den endelige utgivelsen, bekreftet stilendringen. På senere reutgivelser dukket det opp coverversjoner av Let It Rain (Eric Clapton), Cinnamon Girl (Neil Young), Ballad of Dwight Fry (Alice Cooper) og Shake Your Hips (Slim Harpo). Produksjonen var overraskende polert – til tider på grensen til glatt – og særlig trommelyden var vanskelig å svelge. Også Medicine Show hadde et sofistikert lydbilde, men der understreket det desperasjon og alvor, mens det her bidro til å fjerne noe av intensiteten. Det var likevel ikke katastrofalt. Man kunne bare ønske seg et røffere og mer direkte uttrykk. Unntaket var 50 in a 25 Zone, som med sitt seige driv, hakkete rytmikk og grumsete lyd ga et glimt av hvordan hele albumet kunne ha lått.

Når man først kom forbi det innledende inntrykket, noe som ikke krevde altfor mye innsats, kunne man dykke ned i Wynns nye sanger, som fortsatt holdt høyt nivå. Ikke nødvendigvis på samme uavbrutte toppnivå som på de to foregående albumene, som var fri for dødpunkter, men nok til å minne oss på at han fremdeles var en av sin generasjons mest solide låtskrivere. Boston var en nydelig hyllest til Van Morrison, og tok for seg hans vanskelige overgangsperiode etter Them, før han startet solokarrieren. Tittelsporet var også et høydepunkt, med sagende gitarer og suggererende rytmisk driv. Now I Ride Alone hadde noe av det skjebnetunge dramaet fra Medicine Show over seg, mens Dying Embers var stilfull countryrock. Da kunne man leve med at noen av de andre sangene ikke traff like hardt.

Rating: 7,5/10