Mr. Bungle – Mr. Bungle (Warner Brothers cd, 1991)

1) Travolta; 2) Slowly Growing Deaf; 3) Squeeze Me Macaroni; 4) Carousel; 5) Egg; 6) Stubb (A Dub); 7) My Ass Is on Fire; 8) The Girls of Porn; 9) Love Is a Fist; 10) Dead Goon

Takket være Mike Pattons suksess med Faith No More lot Warner Brothers seg friste til å signere hans andre band, Mr. Bungle. At Faith No More fikk fortsette på et majorselskap etter at Warner kjøpte opp Slash Records, var forståelig, men at Warner også ga Mr. Bungle platekontrakt, er vanskeligere å fatte. Likevel skjedde det, og alle de tre albumene bandet ga ut på 1990-tallet ble faktisk utgitt på Warner, selv om det beste de kunne vise til var en 113. plass på salgslistene i USA. At de i det hele tatt nådde listene må ha skyldtes Pattons tilknytning til Faith No More, som gjorde mannen til en av tiårets mest profilerte frontfigurer.

Mr. Bungle tok ingen kommersielle hensyn. De hamret løs sin med usannsynlige musikalske miks, og resultatet var umulig å plassere i noen sjanger. Plateselskapet prøvde seg med å kalle det funk metal, i håp om å dra nytte av suksessen til nettopp Faith No More og Red Hot Chili Peppers. Sammen med Atlantics signering av Melvins står dette som et bevis på hvor mye penger platebransjen hadde å rutte med på nittitallet. Etter at alternativrocken og grunge hadde skapt jordskjelv i musikkverdenen, ble det delt ut kontrakter til et utall band, med høyst varierende kommersielt potensial. De fleste fikk én eller to plater på stort selskap før de forsvant tilbake til mindre, uavhengige etiketter.

At Mr. Bungle ikke var kommersielt orientert betydde naturligvis ikke at de ikke lagde god musikk, tvert imot. Da de gikk i studio i California i 1991, hadde de allerede eksistert i seks år. De hadde utviklet seg fra death metal, thrash og punk, via inspirasjon fra The Specials, Camper Van Beethoven og Fishbone, til hybriden de viste frem på debutalbumet. Mike Patton hadde vært med helt fra starten da medlemmene gikk på high school, og fortsatte i bandet parallelt med Faith No More fra 1989.

Besetningen på debutalbumet bestod av Mike Patton (vokal, keyboards), Trey Spruance (gitar, keyboards), Trevor Dunn (bass), Clinton McKinnon (tenorsaksofon), Theobald Brooks Lengyel (alt- og baritonsaksofon) og Danny Heifetz (trommer). I tillegg til Patton ble både Spruance og Dunn sentrale navn innen eksperimentell rock. Som produsent fikk de med seg John Zorn, den legendariske musikeren fra New York med et repertoar som spente fra moderne klassisk og jazz til støyrock, filmmusikk og klezmer. Sammen skapte denne gjengen 73 minutter med musikk på tvers av alle sjangre. De blandet avantgarde, ska, funk, metal, sirkusmusikk og hardrock, med tekster inspirert av tegneserier, porno og onani, vold i nære relasjoner, humor og en sang om Stubb, bassen Trevor Dunns hund, samt filmreferanser fra David Lynchs Blue Velvet. Patton brukte sitt enorme vokale register og mørke ironi for alt det var verdt, med en lavere og mer teatralsk stemme enn på The Real Thing.

Det første møtet med albumet var direkte smertefullt, der det ene temaet raste forbi det neste i halsbrekkende tempo. Allerede på åpningssporet Travolta (senere omdøpt til Quote Unquote i frykt for søksmål) var de innom alt fra ska-funk og sirkustoner til mørk metal, rap, orgeljazz og skrekkfilmmusikk. Det var vanskelig å finne hode og hale i det man hørte – bandet hoppet mellom sjangre og lydlandskap uten forvarsel, ofte i samme låt. Det kunne være frustrerende lytting, fordi man aldri rakk å finne et feste før musikken plutselig tok en ny og uventet retning. Men allerede etter første lytt var det åpenbart at det fantes enormt med musikalsk overskudd og ideer i Mr. Bungle-kaoset. Nøkkelen var å gi slipp på behovet for å forstå og heller bare oppleve, omtrent som når man møter abstrakt kunst for første gang. Gjorde man det, fikk man en unik lytteopplevelse der humoren og ironien snek seg inn under huden. Squeeze Me Macaroni, indeed.

Start med åpningssporet. Spill det tre ganger. Hvis du da fortsatt er nysgjerrig, hør videre. Du vil finne et album du aldri blir lei av, og et som har inspirert mange musikere innen spesielt progressiv metal siden.

Rating: 8/10