Dead Boys – Young, Loud And Snotty (Sire LP, 1977)

1) Sonic Reducer; 2) All This and More; 3) What Love Is; 4) Not Anymore; 5) Ain’t Nothin’ to Do; 6) Caught with the Meat in Your Mouth; 7) Hey Little Girl; 8) I Need Lunch; 9) High Tension Wire; 10) Down in Flames

Gitarist Cheetah Chrome ga ved flere anledninger fargerike beskrivelser av rockescenen i hjembyen Cleveland, en scene som etter hans oppfatning var et musikalsk ødeland, hvor de fleste forsøkte å se ut som Farrah Fawcett på håret og kledde seg i slengbukser i silkestoff. Så var det også en undergrunnsscene som dyrket andre inspirasjonskilder, med smått legendariske Rocket From The Tombs i spissen. Tombs hadde sine forbilder i Alice Cooper, The Stooges ogThe MC5, men ga dessverre aldri ut noen plater i sin opprinnelige karriere i 1974, men det dukket opp arkivopptak på 2000-tallet, og senere også ny musikk. Det viktigste var uansett at bandet var opprinnelsen til både Pere Ubu og Dead Boys, og huset det glemte og alt for tidlig døde stortalentet Peter Laughner. Boksen med hans arkivopptak fra 2019 er uunnværlig. Vokalist Dave Thomas startet Pere Ubu, som ble et av de beste bandene i USA på slutten av syttitallet. Gitarist Cheetah Chrome og trommeslager Johnny Blitz (for noen kunstnernavn!) fikk med seg Stiv Bators (sang), Jeff Magnum (bass) og Jimmy Zero (gitar). Kvintetten startet opp under navnet Frankenstein, spilte inn en demo i 1975 og skiftet deretter navn til Dead Boys.

Bandet hadde blitt kjent med The Ramones da de svingte innom Cleveland på turne, og Joey Ramone sørget for at de fikk prøve seg på CBGB i New York. Dead Boys pakket sakene og flyttet til det store eplet og ble raskt et fast innslag på den legendariske klubben. Her delte de på oppmerksomheten med blant andre Blondie, Talking Heads, Television og The Ramones. CBGBS eier Hilly Krystal ble deres manager, og de fikk ganske raskt platekontrakt med Sire Records. Under Seymour Steins ledelse hadde Sire utviklet seg til å bli et av de fremste uavhengige selskapene i USA, med utmerket sans for nye artister. De samarbeidet med Warner om distribusjon og fikk stor suksess med blant andre The Ramones og Talking Heads, og senere med Pretenders, Madonna og The Cure.

Stein fikk Genya Ravan til å produsere Dead Boys debutalbum, som ble spilt inn i Electric Lady Studios i New York i 1977. Ravan var et kultnavn på musikkscenen I New York. Hun debuterte som plateartist tilbake i 1962 med flere singler med Goldie and The Escorts. Hun lagde også flere album med Ten Wheel Drive mellom 1969 og 1973, og hadde i tillegg soloalbum på samvittigheten da hun gikk i studio med Dead Boys.

Dead Boys var inspirert av protopunken til The Stooges og MC5, på samme måte som Rocket From The Tombs hadde vært, men tilførte en storbysmartness og atmosfære av forfall. Det var også klare spor av The Rolling Stones i miksen deres, der de beveget seg i mørkere bakgater enn The Ramones og «da bruddas» sans for Phil Spector og Beatles-melodier. Dead Boys skranglet, men de skranglet kontrollert, og villskapen kom først og fremst til uttrykk gjennom Bators sang og fremtoning. Han var det mest utagerende vesenet i bar overkropp som hadde beveget seg på en scene siden Iggy Pop, og fremstod som The Igs slemme lillebror. Dead Boys’ punk var, ikke spesielt fornyende, men først og fremst en videreføring, i rett nedstigende linje, fra elektrisk Chicagoblues, til Johnny & The Hurricanes, via sekstitallets amerikanske garasjerock, nevnte The Stooges og MC5, og New York Dolls. Dette hadde til felles med det meste av syttitalls punk, en sjanger som var langt mindre radikal enn det amerikanske hardcore med Bad Brains og Black Flag i spisser representerte et år senere. Men Dead Boys lagde et energisk rabalder og fortjener å stå igjen som et klassisk rockeband, som brant fort og grundig. 

Young Loud And Snotty hadde en passe rå produksjon. Ravan sørget for en lyd som lå tett på det bandet hadde fra scenen. Bator var ingen stor sanger, men brukte de pipene han hadde til å skrike, trygle og breke på ekstraordinært vis, med en «attitude» som brakte det hele hjem. Bruken av to gitarer var uvanlig innen punk på denne tiden. De to gitaristene utfylte hverandre og, holdt seg langt unna gitaronani, selv om Cheetah Chrome var en av de få gitaristene innen punk som var i stand til å spille soli, og nøyde seg med å hogge ut effektive riffs i slemgutt-tradisjonen etter Keith Richards og Johnny Thunders, mens rytmeseksjonen pisket det hele frem, ved å bruke hele veibanens bredde. Resultatet var en herlig underholdende drøy halvtime med primetime rock & roll, forkledd som punk.

Flere av beste sangene var saker Cheetah Chrome hadde med seg fra tiden med Rocket From The Tombs, blant annet høydepunktene Sonic Reducer, Down In Flames og What Love Is. Særlig Sonic Reducer har blitt stående igjen som et av punken store anthems, og var et perfekt åpningsspor og introduksjon til Dead Boys. Brutale og morsomme I Need Lunch var heller ikke snau, og Caught With The Meat In Your Mouth var i stand til å ta en livet av hele woke-bevegelsen med sin grenseløse mangel på politisk korrekthet.

Rating: 8,5/10