Celtic Frost – Monotheist (Century Media cd, 2006)

1) Progeny; 2) Ground; 3) A Dying God Coming Into Human Flesh; 4) Drown In Ashes; 5) Os Abysmi Vel Daath; 6) Temple Of Depression; 7) Obscured; 8) Domain Of Decay; 9) Ain Alohim; 10) Triptych: Totengott; 11) Triptych: Synagoga Satanae; 12) Triptych: Winter (Requiem, Chapter Three: Finale)

I 2001 tok Tom G. Warrior og Martin Ain opp tråden igjen og startet forberedelsene til et comeback for Celtic Frost. De fikk med seg Erol Unala (gitar) og Franco Sesa (trommer). I 2002 begynte demoen Prototype å sirkulere blant fansen. Den fikk en brutal mottakelse, med mer eller mindre unisont negative tilbakemeldinger. Prototypes blanding av moderne, polert metal og elementer fra alt fra techno og trance til hiphop og pop ble stort sett avfeid som et makkverk. Dermed var forventningene til et comeback fra sveitserne lagt grundig døde.

Verden er imidlertid full av overraskelser, og da det omsider forelå et nytt album, var det til manges store overraskelse en triumf av en plate. Monotheist ble mottatt med jubel og hurrarop over hele linjen, og var med på å reetablere Celtic Frost som en av de viktigste gruppene i metalhistorien. Kvartetten la ut på sin største turné noensinne, med konserter og festivalopptredener i Europa, USA og Asia.

Monotheist var det tyngste og mest brutale Celtic Frost hadde laget noensinne. Over 70 minutter leverte de fire et lummert og slepende stykke avantgardemetal, med røtter i Morbid Tales og To Mega Therion, krydret med en dose av Into The Pandemoniums dommedagstunge avantgardisme, alt oppdatert til 2006 gjennom moderne doom. For det var faktisk smaken av doom som var dominerende på Monotheist. Det meste av musikken slepte seg fremover i et voldsomt og overveldende lydbilde som knuste det meste av hva andre drev med på samme tid.

Før det var klart for platens store høydepunkt, den tredelte Triptych, tok Celtic Frost lytteren gjennom ni låter som alle holdt høyt nivå og bød på tilstrekkelig variasjon, til tross for at det lå et bekmørke over det hele. Gitarene var stemt ned, det skurret industrielt, og rytmeseksjonen var tung som bly. Riffene var ikke spesielt oppsiktsvekkende eller originale, og flere av samtidens band kunne matche dem, men de fungerte perfekt innenfor Monotheists eget univers.

Fischer hadde utviklet stemmen og var langt bedre i stand til å fange ulike stemninger og toneleier enn tidligere. Dessuten viste Martin Ain seg som en effektiv vokalist på A Dying God Coming Into Human Flesh, Totengott og deler av Synagoga Satanae. Frost hadde tidligere brukt kvinnelige gjestevokalister med suksess, og lyktes også denne gangen med det som tilbake i 1987 hadde vært et veldig uvanlig grep. Lisa Middelhauves innsats på Drown In Ashes og Simone Vollenweiders bidrag på Temple Of Depression og Obscured, samt hennes hovedrolle på Incantation Against You, slapp etterlengtede strimer av lys inn i mørket. Tekstene kretset rundt gudsbespottelse, satanisme og esoteriske temaer, og brakte bandet tilbake til åttitallets tematikk, noe som passet dem langt bedre enn de håpløse klisjeene på Cold Lake og deler av Vanity/Nemesis.

Ved å fornye uttrykket gjennom en tydeligere doom-koeffisient, samtidig som de tok med seg det beste fra de tre første utgivelsene, klarte Celtic Frost for første gang siden Into The Pandemonium å fornye seg på en måte som føltes både naturlig og inspirert. Særlig den tredelte, 23 minutter lange Triptych viste at det faktisk fantes en vei videre fra Into The Pandemonium.

Triptych åpnet med den grimme Totengott, som brakte ditt mest skremmende mareritt rett inn i stuen, med den samme dommedagstunge stemningen som preget åpningen og avslutningen på Into The Pandemonium. Martin Ains vokal fikk selv de mest hysteriske kvlt-vokalistene innen black metal til å rope på mamma. Etter fire minutter gled galskapen over i det kvarterlange midtpartiet Synagoga Satanae, en tittel som passet perfekt. Det hele begynte som no wave- og støyrock, ikke ulikt det Swans drev med på øredøvende volum i en kjeller på Lower East Side i 1983, før det beveget seg over i mer gjenkjennelig doom, med skurrende gitarer og et lydbilde som lånte fra industrirocken. Stykket fungerte som en oppsummering knute på albumet, før instrumentale Winter (Requiem, Chapter Three: Finale) satte punktum.

Celtic Frost holdt sine siste konserter i Mexico 12. og 13. oktober 2007. I april 2008 kom beskjeden på bandets hjemmeside om at Tom Fischer hadde forlatt gruppen. Dermed var Celtic Frost oppløst med umiddelbar virkning. Fischer startet umiddelbart bandet Triptykon, som ga solide album i 2010 og 2014.